En spring­skalles bekjennelser

MAGASINET PLOT: Han har løping på hjernen, er en ideologisk bannerfører i flere løpemiljø, fast fartsholder i Oslo maraton, blant Europas beste langløpere i klassen «røykjarar over 70 år» og har skrevet bok om å løpe og alt det merkelige og nesten unevnelige løping kan føre med seg.

Det er surt og kaldt denne søndagen i november. Snøen som kom for noen dager siden ligger fortsatt. De som har slitte joggesko, må være forsiktige. Det er lett å tryne. Det er Alle Helgens dag, og det tradisjonsrike «Obrestadløpet» skal gå av stabelen.

– Når T-banen stopper på Grorud torg, lurer jeg alltid på om det er i år det skal ta helt av. Men det gjør aldri det. Det blir ikke blir noe renn av folk i år heller. Vi er en liten og kald gruppe som noen minutter senere småhopper utenfor fiskebutikken, mens Andreas leser oss teksten, minnes Kjersti Løken Stavrum, tidligere redaktør i Aftenposten og generalsekretær i Norges Presseforbund, nå direktør i Schibsteds Tiniusstiftelse. Hun er selv en løper, drar seg igjennom en maraton, konkurrerer bare mot seg selv, løper fordi hun liker det – en løper etter Andreas Homplands hjerte.

Andreas Hompland åpner sekken, av den typen det er lett å løpe med, og drar opp noen ark. «Da er vi klare, tror ikke det kommer flere. Velkommen til «Obrestadløpet». Vi skal som dere vet ha en del litterære stopp underveis. La oss begynne med Tor Jonsson». Så leser han «Eg er sorg og glede»:

Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
Eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede
eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
Slave i mi eiga tid.

Så setter den lille flokken, som teller åtte par joggesko, seg rolig i bevegelse. I snakkefart.

Å løpe skal ikke være et stress og et ork. Det skal ikke være noe en må presse seg til, en sur plikt en ikke kommer unna, noe som må gjennomføres fordi en har satt seg et mål. Den kjente forfatteren Haruki Murakami har det på den måten. Han løper og løper, fordi han har bestemt seg for det, selv om han ofte helst vil gjøre noe annet. Murakami har gjort løping til en plikt. En smerte som til tider må utholdes. Han har skrevet en bok om sitt forhold til løping som er gitt ut i en rekke land. Det er ikke slik Andreas Hompland har det. For ham er løping lyst, et gode, det gode liv, selv om han blir dørgende sliten til tider.

Kan ikke la være

Dette er bekjennelseslitteratur.
Eg medgir at eg er avhengig.
Eg veit ikkje når det bikka.
Eg innrømmer at eg ikkje klarer meg utan.
Eg vedgår at eg ikkje kan la vera.
Eg aksepterer at eg må leva med det.
Eg er glad for at det er slik.

Å leva, det er å elska.
Å springa, det er å leva.
Eg er ein springskalle.
Curro, ergo sum.

Slik åpner Andreas Hompland boken «Livsløp» som kom ut i høst. Han skriver på nynorsk. Det sømmer seg for en som vokste opp i Kvinesdal, i et stykke av bedehusland som ikke minst er kjent som tilholdssted for tusenvis av pinsevenner hver sommer. Hompland kjenner miljøet, men regner seg selv som en gudløs. Han er magister i sosiologi, har gitt ut diverse bøker, og er mest kjent som skribent i Dagbladet fra tidlig på 70-tallet, hvor han en periode var kulturredaktør. I fjor var det slutt, og han meldte overgang til det han kaller «æreskyrkjegarden» i Dag og Tid. Men når alt kommer til alt, det er først og fremst en springskalle han er, han har fylt 71 år, men løper ufortrødent videre.

Å springa, det er å leva

«Å vere fysst»

Obrestadløpet er et løp etter Andreas’ smak. Rolig, ikke noe stress og med innlagte pauser med kulturelt påfyll. Vi har løpt rundt 15 minutter, tradisjonen tro er det første stoppet på Linderud. Kjersti Løken Stavrum leser «Til ein kritikar». Det tar ikke mange minuttene. Det gjelder å ikke bli kald.

Litt lenger ut i løypa er det tid for å stoppe opp igjen. Andreas drar opp et nytt dikt fra sekken. Det er en av sjefene i Gyldendal, Bjarne Buset, sin tur til å lese. «Å vere fysst», av Gunnar Roaldkvam:

Det e ingen vits å ble fysst,
å komma fram
aleina.
Det bler ikkje kjekt
før me andre komme,
alligavel.

Ta det roligt,
hold meg i håndå,
så tar me skritt for skritt.
Ein gang bler du fysstemann,
ein aen gong e det andremann
som tenke lengst.

Og før me vett ordet av det,
har sistemann
fått rett.
Det går an å gå foran,
uden å ble fysst,aleina.

Politisk ukorrekt løping

Da 68-åttere og andre raddiser herjet som verst på 70-tallet, ble det å bruke tid på noe så individualistisk og unyttig som å løpe, sett ned på i de politisk korrekte miljøene. Tor Obrestad, Einar Førde og Arne Treholt var unntakene. Mens Hompland løp i smug.

Obrestad var helt i Norgestoppen i maraton. Han var også blant dem som tok sin marxistiske overbevisning på alvor ved å «sjølvproletariere seg». Fremfor å finne seg en jobb som svarte til utdannelse og kompetanse, begynte han å jobbe på Vel Vask på Majorstua, en passe trasig og plagsom arbeidsplass for en som ville høre til proletariatet. En periode løp han fra Grorud hvor han bodde og til Majorstua, både til jobb og hjem igjen – 14 kilometer hver vei. I Obrestads bok «Vi skal kle fjellet med mennesker og våpen», en roman med klart selvbiografisk preg, er veien han løp utførlig beskrevet. Obrestad-løpet ble innstiftet i 2008 da løperen og den revolusjonære dikteren fylte 70 år. De første årene, da han bodde i Oslo, medvirket han som fast oppleser ved start eller innkomst. Han lurte visst på om han skulle ta det som hyllest eller hån, men bestemte seg for at den største heder en poet kan nå, er å få et løp oppkalt etter seg.

Noen nekter å gi seg, løper med hjerte­flimmer, ­vonde bein og ­kramper

På 70-tallet kom den første joggebølgen, og det ble stor oppmerksomhet rundt Holmenkollstafetten som vårens vakreste eventyr. Både Hompland og andre unge akademikere hadde lyst til å løpe Holmenkollstafetten. Men da måtte de organisere seg, og i 1980 ble idrettslaget Brosteinskameratene dannet. En tid stilte de tre lag. De holder det gående fortsatt, med en gjennomsnittsalder langt opp i seksti-årene. Det er nå med nød og neppe de klarer å samle sammen et lag til Holmenkollstafetten. Det gikk bra i 2017, da to brosteiner løp to etapper.

– Brosteinskameratene var et miljø i grenselandet mellom konkurranse, galskap og kameratskap. En tid var vi veldig gode på utagerende festing med medbragt mat og drikke. Og mye hard og sugande dansing med alt det kunne føre med seg, forklarer Andreas Hompland.

Hjerteflimmer og dårlige knær

Vi har forflyttet oss til den siste mandagen i august. Klokken er 15.30 og Andreas har innfunnet seg på Bislett sammen med ti andre brosteinskamerater. Første distanse i årets «Minneløp», 5000 meter, skal gå av stabelen. Andreas er ikke helt i slag, litt stiv og støl etter at han løp over tre mil i skogen på lørdag. Men han klarer seg alltid, og kommer i mål midt i feltet. 15 minutter etter, er det tid for 400 meter.

Minneløpet, til minne om de legendariske løperne Emil Zatopek og Wilma Rudolf, går av stabelen hvert år siste uke i august. Da løper brosteinskameratene alle flatdistansene som står på OL-programmet i løpet av tre dager. 5000 og 100 meter på mandag, 1500 og 800 onsdag og 10 000, 200 meter og 100 meter fredag. De siste årene har 200 meter blitt kuttet ut etter harde interne kamper. Grunnen er at det ble for mange som fikk strekk med tre distanser på en dag. Derfor blir det arrangert et eget klubbmesterskap på 200 meter i oktober, «Bassen Bunæs-løpet», oppkalt etter den legendariske sprinteren Carl-Fredrik Bunæs som var på toppen i Norden på 60-tallet.

Foto

I årets klubbmesterskap ble Andreas Hompland først bortvist fra lengdegropen. Han hadde meldt seg på kulestøt, ikke stille lengde. Her får han hoppe stille lengde etter at den offisielle konkurransen er avsluttet. Foto: Magne Lerø

Det er så pass med hjerteflimmer, elendige knær, dårlige lårhalser, prostatabesvær og pustebesvær blant de 25 medlemmene at det nå er flere som melder seg som tidtakere enn deltakere til Minneløpet. Noen nekter å gi seg, løper med hjerteflimmer, vonde bein og kramper som lurer rundt neste sving. Det skjer også at noen tar seg en tur på do under 10.000 meter. Andre blir tatt igjen med adskillige runder. Men innsatsviljen er upåklagelig. Nyrekrutteringen er det så som så med. Men det skjer at det dukker opp noen løpeglade i sin beste alder som søker om medlemskap. De blir nøye gransket og må stille et år i gjesteklassen før det kan bli snakk om medlemskap.

Bortforklaringenes bankett

Andreas har ikke tall på hvor mange løpebanketter han har vært med på. Programmet er enkelt; mat, rapport, premieutdeling og sang. Alle som har deltatt rapporterer i tur og orden, det er en salig blanding av forklaringer og bortforklaringer for hvorfor det gikk som det gikk. Noen ender langt ut i de medisinske diagnoser og elendighetsbeskrivelser av hva som skjer med kroppen når alderen setter inn. Og så er det sangen da. Koordinator Erik Nord forvalter foreningens selvproduserte litterære kanon om løperlivets gleder og begredeligheter.

Et annet fast innslag i foreningen, er «en liten røkevise» som går på melodien «Ein skigard kan’kje vara evig»

Kva er en sigar
Å jau, ein sigar er så mange ting
Ein pust i bakken
Ein femtanhundre
Ei hinderløype i ditt eget sinn
Ein vakker fordom
Eit race som skiljer
deg fra sin beste Brosteinskamerat
Men ein sigar kan’kje vara evig, veit du,
kan aldri vara evig.

Og syngingen fortsetter. Etter at pizzaen er servert, synges det om det som skjer med aldrende kropper som løper, på melodien «Jenter» av Di Derre. Nå handler det om «kramper som kommer og kramper som går, kramper som glipper, og kramper du ofte får».

Premieutdeling hører også med på banketten. Alle får diplom der ukens oppnådde resultater er notert, og den som vinner sammenlagt må ta ansvar for å arrangere neste års minneløp. I tillegg til å premiere sammenlagtvinneren, kåres også årets vinner ifølge «WAVA-tabellen» – World Association of Veteran Athletics. Dette er alle aldrende løperes gode trøst. Her er det bare å taste inn alder og tid på en mil eller maraton, og vips får en hva tiden tilsvarer om en hørte til den årsklassen som gjør det best. Andreas er fast vinner i minneløpets WAVA-virkelighet. Det første diplomet han fikk har følgende innskrift: «Med promille går det ille, men å stille blir man helt av». Siden den tid har han stilt opp hvert år i 37 år.

Eg får ikke tid til å drikka så ofte som eg gjerne ville. Det blir ikkje øl til middagen fordi ein skal ut og springa om kvelden

Kjendisløperne

Klokken er tre minutter over ett en lørdag i august. Andreas Hompland kommer løpende hjemmefra, alltid tre minutter for sein. Jonas Gahr Støre er blant de fire som venter på ham ved Sinnataggen på vestsiden av broen i Frognerparken. Det skal løpes Bygdøy rundt denne lørdagen, som så mange andre lørdager. Andreas er koordinator i et løpenettverk – som ikke må forveksles med Brosteinskameratene – som teller over 100 personer i Oslo-området. Om denne listen kan det sies som det står i Skriften: «Mange er kalt, men få er utvalgt». På listen finner en fagfolk og kjendiser i fleng fra kultur, akademia og politikk. De har det til felles at de synes det er fint å stå på listen. Men i vår ble oppslutningen så pass dårlig at Andras ymtet frempå om at tiden var inne til å vurdere å avvikle tradisjonen med lørdagsløp. Han så ikke helt poenget lenger. Det gikk ikke lang tid etter mailen var sendt, før Støre svarte. Dette var en oppgave Andreas ikke kunne slippe. Det var en tradisjon som burde holdes ved like. Den hadde mye for seg. Andreas regnet på dette tidspunktet med at det var den kommende statsministeren som talte, så han kunne ikke annet enn å gjøre det klart at han fortsatt ville påta seg å innkalle til lørdagsløp.

Det skal sies at Støre ikke er av de flittigste til å møte opp. Han dukket opp en del ganger da han var utenriksminister – da med egen livvakt. Denne lørdagen kommer han alene. Han forklarer til Andreas at akillesen ikke er helt bra. «Du må være forsiktig, så får du se hvordan det går», sier Andreas. De løper av gårde. Det er en opplevelse å løpe med Støre. Folk kjenner ham igjen. «Se, der er Støre. Driver han med løping også?». Ingen sier det, men ansiktene viser at det er noe sånt folk tenker. Folk er positive. Kanskje skaffet han seg noen flere velgere denne lørdagen. Men idet løperne nærmer seg Skøyen på tilbakeveien, må Støre gi seg. Det er akillesen. Og det er selvsagt ytterst pinlig for ham å måtte ta seg frem så ubemerket som mulig til mål, haltende i løpeklær i ensom majestet. Det ender med flere uker med vond akilles.

Lyst, lengsel og uro

Undertegnede møtte Andreas Hompland på stand for Runners World da jeg skulle hente startnummeret til Oslo halvmaraton i år. Jeg forklarte at jeg var litt betenkt, hadde nettopp flyttet, løftet og båret mye og hadde vondt i korsryggen. «Er du sikker på du skal plage deg i 21 kilometer i morgen? Det skal være gøy å løpe», sa Andreas. Han mente det. Jeg så ikke for meg muligheten av å trekke meg uten å gjøre et forsøk. Det gikk på et vis, men tiden ble seks minutter dårligere enn året før.

– Alderen setter sine spor. Det er lettere å få skader. En må være mer forsiktig, og ikke minst tar det lenger tid å restituere seg. Men det er ingen grunn til å slutte å løpe om en klarer det uten at det gjør vondt, mener Andreas. Han betegner stølhet som den nye fyllesyken.

Men Andreas løper så pass mye at han ikke får tid til å leve usunt. Han har dessuten utviklet et alkoholproblem: «Eg får ikke tid til å drikka så ofte som eg gjerne ville. Det blir ikkje øl til middagen fordi ein skal ut og springa om kvelden. Det blir ikkje vin om kvelden fordi eg er nattarbeider», skriver han i boka.

Jeg har ­ingen ­problemer med å kjenne hva avhengig­het er; ­lysten, suget, ­lengselen, uroen

Han innrømmer glatt at han er blitt avhengig av løping. Han må løpe, ellers blir han vanskelig å ha med å gjøre. Det er en ting til han er like avhengig av som løping; nikotin. Han har røkt pipe og feite cubanere gjennom femti år og er en storforbruker av nikotintyggegummi.

– Når jeg løper har jeg alltid et lager i drikkebeltet for å unngå abstinens. Så jeg har ingen problemer med å kjenne hva avhengighet er; lysten, suget, lengselen, uroen. Slik har jeg det med nikotin og løping.

Langeland og Rolness

Andreas deltar i en rekke løp gjennom året. Det starter med Brosteinskameratenes nyttårsløp første nyttårsdag. De samles klokken 12 på Bygdøy og løper en fast rundløype på rundt en mil. Deretter er det pølser og øl på stranda. Tradisjonen tro stemmer de i «Mellom bakkar og berg ut med havet», alle ti versene, og særlig det med «mellom kaksar eg lite kan trivast, mellom jamninger helst er eg nøgd». Slik synges det nye løpeåret inn.

Hvis noen fyller et rundt år eller noen spesielt skjer, blir det gjerne arrangert et løp. Men det passet ikke for mer enn en håndfull å stille opp på «Fyrstenløpet 2016». Bakgrunnen for dette løpet finner vi i Henning Langelands bøker «Wonderboy» og «Fyrsten». Løpet starter øverst i Havnabakken der «Fyrsten» Christian von der Hall – hovedpersonen i bøkene – bor. Så bærer det av gårde til Svartkulp, til Nedre Blanksjø og Øvre Blanksjø, Ankerveien, Ullevålseter og til Sognsvann. Henrik Langeland legger i vei i første rekke, tett fulgt av Kjetil Rolness. Rolness ble for noen år siden med i Brosteinskameratene. Men han var lite interessert i å innrette seg etter de tradisjoner og finurligheter som preger denne «løpelosjen». Det ble antydet at dette kanskje ikke var stedet for ham. Da kunne det være det samme. Rolness går sine egne veier, eller rettere sagt, han løper dit han vil.

I 2016 – selv med Langeland i front og Andreas som erfaren kjentmann – klarte den lille flokken å rote seg bort. De fant ikke Øvre Blanksjø. Men det gjorde ingenting. De oppdaget i stedet en ny sti som ingen kunne huske å ha løpt før.

Driver ikke med jogging

Andreas Hompland kan ikke klage på mottakelsen boken «Livsløp» har fått.

– «Livsløp» er like misunnelsesverdig lett å lese som Andreas løper. Den har fremdrift som en ballongbærer. Forunderlig fri for ironisk distanse rører den ved alt det som beveger oss som løper – sånn at vi kjenner at vi bare må ut en tur, sier Kjersti Løken Stavrum.

Andreas er lav og lettløpt. «Andreas løper som Akel Be Bikila og veier ikke mer enn skonummeret til Juha Mieto, sier forfatteren Thor Gotaas. I sterk medvind ville han være i verdensklassen.

Jeg er en ­lidenskapelig løper, men ikke en lidende løper

Gunnar Breivik, som i en årrekke har vært professor ved Norges Idrettshøgskole, har merket seg at Andreas skiller mellom løpere og joggere.

– Løpere er lidenskapelig opptatt av løping som sådan, for å vinne, sette personlige rekorder eller i det minste forbedre seg. Løping er ‘autotelisk’, den har verdi i seg selv. Joggingen derimot er for noe annet, den er ‘heterotelisk’ og instrumentell, enten det er for å gå ned i vekt, få et slankere utseende, oppgradere helsa, få et sterkere hjerte, eller rett og slett vise at man henger med som et moderne samtidsmenneske med riktig utstyr og ‘fit shape’, sier Breivik.

Han peker på at Andreas aktualiserer det filosofen Thomas Nagel kaller «the view from within». I «Livsløp» er  han opptatt av å hjelpe oss til å forstå hva det er å være løper – innenfra, mener Breivik.

Kroppen tar over

Andreas Hompland er altså krumtappen i diverse løpefellesskap. Han er Brosteinskameratens ideologiske leder, selv om det er Erik Nord som er sjefen og medlem nummer 1. Det fattes jevnlig demokratiske vedtak i foreningen som består av medlemmer med usedvanlig gode evner til prinsipiell tenkning og argumentasjon på høyt plan, men det er en stilltiende avtale at det medlem nummer 1 som bestemmer.

– Andreas er et av Brosteinskameratenes tidligste medlemmer og en utrettelig entusiast ved klubbens ulike arrangementer. Løpsstyrkemessig er han historisk blant klubbens top five. Han er flink til å se andre mennesker og har stor glede av å glede dem med løpsopplevelser, og blant aldrende brostein har han i mange år vært eneren, sier Erik Nord.

Andreas har neppe tall på hvor mange han har løpt sammen med, hvilke spørsmål som er blitt berørt eller inngående drøftet, hvor mange verdensproblemer som er blitt løst. Sosiologen er en kunnskapsbank av de sjeldne. Det er få emner han er fullstendig blank på. Men å løpe er ikke et seminar. Det er også godkjent å løpe i taushet eller bare kommentere tid, puls og trening.

Andreas skiller mellom indre lyst og ytre motivasjon. Han hører ikke til flokken som løper for å bli penere, sterkere, slankere, sunnere eller hva det skal være.

– Det er forskjell på å løpe for å ha det godt og å løpe for å bli bedre eller å leve lenger. Jeg er en lidenskapelig løper, men ikke en lidende løper, sier han, og beskriver hvordan han etter hvert kommer i en egen løpemodus. Løpingen får en egen rytme som gjør at han flyter av gårde. Han blir i ett med pusten, hodet fylles av andre tanker, kroppen tar over for alt det andre. Kroppen tenker for deg og med deg.

Maraton – og livet

– Men har det egentlig noen mening å legge ut på en maraton som er et slit uten like i flere timer?

– Maraton er meningsløst både før, under og etter egentlig. En må sørge for å være godt forberedt. Det kan gå veldig greit de første tre milene. Noen ganger går det så bra i første del at det er en fryd å løpe. Så begynner det å gjøre vondt. På slutten blir du sint på deg selv, irritert på andre og aggressiv mot de som kommer nær deg. Det eneste du tenker på er hvor godt det skal bli å komme seg i mål. Det er usigelig godt å bli ferdig. Det er virkelig et slit.

– Som gir mersmak?

– Maraton er som livet. Mellom ekstatiske øyeblikk og studier av glede kan livet være vondt og plagsomt. Mye av det vi foretar oss er meningsløst og unødvendig i det lange løp. Det er mye vi kunne spart oss for. Men livet er nå sånn. Det er noe vi føler vi må, som vi har glede av, selv om det også følger en del problemer med det.

Andreas Hompland ser på maraton som er eksistensielt eksperiment. Det er noe å strekke seg mot og komme seg igjennom. Det er fri vilje. Plagene er selvvalgte.

– Maraton er en slags verdslig askese for sekulære protestanter. Å få bekreftet at det finnes en dypere mening i slitet, er kanskje det mest meningsfulle en kan gjøre. På en måte er det meningsløst, vondt og kroppslig nedbrytende å løpe maraton. På en annen måte er det noe som gi en glede og mestringsfølelse. Det ligger mening gjemt i slitet. Å ta seg helt ut, det er en del av livet. Fullstendig tappet for kraft og krefter, men likevel fornøyd og glad. Slik er livsløpet – og maraton.

Det er noe med å gi seg hen til og la seg oppsluke av noe mystisk som en er i ett med

Damerumpene

– Du har viet et helt kapittel i boken til damerumper. Temmelig mannssjåvinistisk?

– Dette har ikke noe med mannssjåvinisme å gjøre, men om løpende klokskap. Det gjelder for kvinner også. Jeg innrømmer glatt at jeg har sans for vakre og veltrente damerumper, men poenget er ikke det estetiske eller erotiske. Damerumpene er som regel mer synlige, fordi det er så mange flere menn enn kvinner som løper. Og så er damene bedre enn menn til å holde en jevn fart. Menn løper for mye i rykk og napp. Det er bedre å slå seg til ro bak ei damerumpe.

– Hva med å stirre en kvinne i ryggen eller se på håret?

– Det fungerer ikke så godt. Blikket bikker nedover når en blir sliten. På et par meters avstand er en rumpe i perfekt posisjon.

Han skriver i boken at han en gang etter 15 kilometer fant den perfekte damerumpa å legge seg bak. Problemet var at hun hadde drikkesekk på ryggen og mat i beltet og ikke trengte å stoppe på mat- og drikkestasjonene. Andreas Hompland tok imidlertid ikke sjansen på å slippe henne av syne, så det ble så som så med spising og drikke for hans del. Resultatet var at han gikk tom – og at damen løp fra ham.

– Moralen i et maratonløp, og kanskje i livsløpet, er at det gjelder å finne ei dame en kan holde fast i, men også å ha mot til å slippe og finne ei ny.

Det er noe åndelig over det ...

Tilbake til «Obrestadløpet». Deltakerne i løpet nærmer seg mål, monolitten i Frognerparken. Ingen er utslitt, men det er godt å komme frem. Det er tid for løpets litterære høydepunkt. Jan Jakob Tønseth er ikke lenger en aktiv løper, men dikt skriver han og Fagervann har en spesiell plass i Brosteinskameratenes historier. Utallige løpeturer har gått til eller innom Fagervann. Det er et nydelig vann. Så Tønset leser sitt dikt om Fagervann, det elskede, vakre Fagervann. Et hjerte-smerte-dikt. Han har også med seg en flaske med vann fra Fagervann, og alle får servert livets vann, Fagervann, i et pappkrus. Det er nummeret før alle løperes skytshelgen, hvem nå det måtte være, påkalles. Obrestadløpet er til ende.

– Du skriver og snakker om løpingens velsignelser nesten som en prest som legger ut om dagens tekst. Er det noe religiøst over den gudløse kvindølens forhold til løping?

– Jeg kan forstå det hellige og oppleve det rituelle som altoppslukende, så jeg innser at det nok er noe religiøst over mitt forhold til løping. Når du er blitt i ett med pusten, med de rolige åndedragene, er den hellige eller uhellige ånden nær, også om den puster deg i nakken. Det er noe med å gi seg hen til og la seg oppsluke av noe mystisk som en er i ett med, som en ikke helt vet hva er, men som det er godt å la seg overmanne av og være i.

– Denne artikkelen hadde aldri blitt til om ikke du og jeg hadde passert omtrent likt over mål i Sentrumsløpet for tre år siden. Like etter fikk jeg mail om å bli med på lørdagsløpet. Deretter viste jeg tilstrekkelig evne til å tilpasse meg tradisjoner og kultur, og fikk etter prøvetiden bli medlem i Brosteinskameratene. Det vil være de som vil mene at jeg er kraftig inhabil og aldri burde skrevet denne artikkelen?

– Den slags finnes det tilgivelse for. Hvis det plager deg, kan du bare løpe det av deg. Løping hjelper mot det meste.