En ny ­religion blir til

MAGASINET PLOT: «The Book of Mormon», den mye omtalte musikalen om mormonere på misjonsmarken i Uganda, er hverken en satire over dette kirkesamfunnet eller hets mot afrikanere, men en beskrivelse av hvordan en ny religion kan oppstå, mener religionshistoriker Dag Øistein Endsjø.

«Eldste» Price og «eldste» Cunningham er to unge menn fra mormonkirkens hovedstad, Salt Lake City i Utah, som reiser hjemmefra for første gang. Unge mormonere blir oppmuntret til to år på misjonsmarken, og de må reise dit kirkeledelsen har bestemt. Price og Cunningham skal spre frelsens glade budskap i det nordlige Uganda. Og glade er mormonerne – på musikalscenen, og hvem vet, kanskje i virkeligheten også. De synger og danser. De er optimister. De er familiekjære.

– Stort sett skildres de positivt. Mormonerne på scenen i Det Norske Teatret er naive, men velmenende. Komiske, men ikke slemme. Religionen fremstilles som ganske så harmløs. Med ett klart unntak: mormonismens grunnleggende homofobi problematiseres, kommenterer Dag Øistein Endsjø, som er professor ved Universitetet i Oslo.

Merkelige myter

Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, vanligvis kalt Mormonkirken, baserer seg på profeter som ifølge deres hellige skrift, Mormons bok (først utgitt i 1830), skal ha levd på det amerikanske kontinentet lenge før Kristi fødsel. Det dreier seg om Israels «tapte stammer», det vil si etterkommerne etter ni av Jakobs tolv sønner – Ruben, Simeon, Dan, Issakar, Sebulon, Naftali, Gad, Asjer, og Josef – som skal ha forsvunnet sporløst etter at assyrerne erobret Israel i år 722 før Kristus. Egentlig dro de til Amerika; det var faktisk de som «oppdaget» Amerika, før Columbus, før Leiv Eiriksson, hevder mormonerne. Etter at Jesus sto opp fra de døde, reiste også han over Atlanterhavet til den nye verden. En general ved navn Mormon skal ha nedtegnet historien på gullplater som hans sønn gravde ned i det som i dag er delstaten New York.

Tidlig på 1800-tallet skal en engel ha vist seg for Joseph Smith og fortalt ham hvor gullplatene lå begravet. Smith oversatte da teksten fra gammelegyptisk ved hjelp av en eggeformet sten med spesielle oversetteregenskaper. Mormonerne stilte for første gang ut stenen for et par år siden, men dessverre for ettertiden hadde gullplatene forsvunnet.

Mormonerne på scenen i Det ­Norske Teatret er naive, men velmenende

Det hører med til historien at en gruppe blant de tapte stammenes etterkommere, lamanittene, drepte en annen gruppe som hadde holdt seg mer til Guds ord, kalt nephittene, og som straff ga Gud lamanittene mørkere hud. De ble altså dem vi i dag kaller «indianerne» eller «native Americans».

– Det hele lyder temmelig vidløftig?

– Det er mye her som ikke understøttes av andre kilder enn Mormons bok, og ikke på noen måter av moderne vitenskap. Slik er det ofte i religioner. Det spesielle er at Mormonerkirken er så ung. Vi er vant til at myter er eldgamle. Mytene vi er bedre kjent med her i Norge – om jomfrufødsel, Jesu oppstandelse og at Mohammed ble diktert en evig og uforanderlig hellig skrift direkte fra Gud – er ikke basert på uavhengige historiske kilder de heller. Men de er mye eldre. Vi reagerer annerledes på en religion som bare er drøye hundre og femti år gammel og ble stiftet av en amerikaner ved navn Smith, påpeker Endsjø.

Foto

Frank Kjosås spiller den flinke mormoneren som holder seg til den rette lære. Men han ønsker seg langt vekk fra Uganda, helst til Las Vegas. Det blir hans kollega, spilt av Kristoffer Olsen, som skaper den nye religionen – fordi han lytter til landsbyfolket og finner ut hva de har behov for. Og fordi han ikke vet så forferdelig mye om mormonertroen uansett. Foto: Fredrik Arff, Det norske teatret

– Genialt

Det er ikke mormonkirkens tilblivelseshistorie vi blir mest kjent med på scenen i «The Book of Mormon» på Det Norske Teatret. Den ligger der kun som et lettere komisk bakteppe for dem som er bedre kjent med mormonhistorien enn flertallet – som Endsjø. De fleste forbinder vel mormonere mest med renskrubbede og smilende unge menn i mørk dress, som kommer to og to, ringer på fremmede dørklokker og vil snakke om sin gud.

Slik begynner dette stykket også. «Hallo, hallo», synger ambisiøse Price og tykke og klønete Cunningham der de ringer på dørklokke etter dørklokke før de drar til Uganda for å spre sitt budskap.

Den siste av de to er ikke helt sikker på hva budskapet er egentlig, for han har ikke lest Mormons bok, men han gjør sitt beste i møtet med afrikanerne han er blitt sendt for å frelse. Når han ikke kan svare på spørsmålene deres om hva som er rett og galt og meningen med det hele, finner han på ting – ut fra sin egen viltre fantasi, kombinert med elementer fra populærkulturen, særlig Star Wars og Ringenes Herre. Ikke ligg med babyer for å bli helbredet fra HIV (her bygger manusforfatterne på en reell myte som er utbredt i det sørlige Afrika), istedet kan du «fuck a frog», foreslår han.

Kvinnene han møter i det nordlige Uganda er redde for å bli omskåret, og alle frykter den lokale krigsherren som stadig truer med å drepe dem. Disse helt konkrete utfordringene har ikke gamle religiøse tekster noe svar på, ikke Mormons bok heller. Cunningham må improvisere, og påfunnene hans faller i god jord. Til slutt har den unge mormoneren, helt tilfeldig, skapt en ny religion nøye tilpasset de lokale behovene. Plutselig vil alle afrikanerne i landsbyen la seg døpe av Cunningham.

– Dette er genialt? I kondensert form dreier denne musikalen seg om hvordan en religion blir til. Det handler ikke om sant eller usant, men om hvordan mennesker kan skape seg fortellinger som gir mening for dem, fortellinger som hjelper dem til å leve et bedre liv. Den nye versjonen av mormonkirken blandet med populærkultur fra vår tid og tilpasset forhold i Nord-Uganda, gir disse afrikanerne et bedre liv, selv om de selv er klar over at læren deres på mange måter handler om metaforer, sier Endsjø.

Foto

Folket i landsbyen i Uganda har sitt å stri med, som aids, voldtekter og kjønnslemlestelse, men mormonerne gir dem håp. Og – kanskje får landbyfolket også komme til Salt Lake City i USA? Foto: Fredrik Arff, Det norske teatret

South Park

– «The Book of Mormon» blir vanligvis omtalt som religiøs satire. Er det ikke det?

– Musikalen har satiriske trekk. Det er jo en komedie. Den er morsom og tøysete, absolutt ikke alvorlig, men den har allikevel et grunnleggende godmodig syn på mormonere. Dette stemmer med hvordan forfatterne av stykket, Trey Parker og Matt Stone, behandler det samme kirkesamfunnet i sin TV-serie South Park. I dette tegnefilmuniverset er alle nokså forrykte – alle unntatt mormonerne, som stort sett er snille og greie. I en South Park-episode flytter en mormonerfamilie, som har de klassiske, mest fantastiske mormonske trosforestillinger, inn til byen. Alle de andre gjør narr av dem. Men episoden slutter med at sønnen i huset svarer tilbake. «Det vi tror på, gir mening for oss. Vi har det bra», er budskapet hans. I South Park er for øvrig mormonerne de eneste som kommer til himmelen når de dør. De andre ender i helvete. Akkurat dette er likevel mest et svar på den svært utbredte forestillingen om at man bare kommer til himmelen om man har rett tro. Siden det er så mange forskjellige trossamfunn som mener dette, kan jo bare ett av dem ha rett. Og det kan jo like godt være mormonerne.

Vi reagerer ­annerledes på en religion som bare er drøye hundre og femti år gammel og ble ­stiftet av en ­amerikaner ved navn Smith

– Enkelte amerikanske kommentatorer – dette er jo en amerikansk musikal – mener at «The Book of Mormon» er rasistisk fordi de lokale forholdene i Uganda blir beskrevet som ren elendighet. Landsbyen som misjonærene skal frelse, er en eneste svart pøl av aids og kvinnelig omskjæring, og alle er livredde for en skummel og brutal krigsherre?

– Mye av komikken ligger i at intetanende mormonere som ikke vet noe som helst om kulturforskjeller, sendes til et område i Afrika som lenge har vært herjet av en kristenfundamentalistisk terroristorganisasjon, som lett kan sees som et kristent ISIS. Lord´s Resistance Army (LRA), som var spesielt sterkt i perioden 1990-2010, drev med kidnappinger, voldtekter og massakrer, forteller Endsjø. Han opplyser at de fleste i Uganda er kristne. Det er tradisjonelle religioner der også, og noen muslimer, men kristendommen dominerer – men kombineres gjerne med eldre praksiser, som for eksempel kvinnelig omskjæring. Det er jo vanlig med slike religionsblandinger. Det som vises på scenen er ikke urealistisk, bare fortettet, slik det ofte er på teater.

Også stykkets skurk har en motsats i virkeligheten, men i et annet engelsktalende afrikansk land, fortsetter han. Lederen for terroristorganisasjonen i stykket heter general Ræv Føkkings Naken (Buttfucking Naked i originalversjonen). Han ønsker blant annet at alle kvinner skal bli omskåret. I Liberia fantes det faktisk en enda mer brutal krigsherre på nittitallet som kalte seg General Butt Naked (egentlig navn: Joshua Milton Blahyl), som hevdet at han ofte snakket med Satan og som praktiserte menneskeofring og kannibalisme.

Foto

Religionshistoriker Dag Øistein Endsjø forsker på hvordan religioner gir mennesker håp og en følelse av mening med livet. Foto: Nina Kraft

Stadig nye religioner

– Er det ikke temmelig spesielt å stifte en ny religion – selv om det, som her, skjer i vanvare?

– Nei, absolutt ikke. Nye religioner, eller nye religiøse praksiser som ikke alltid tar form av egne religioner, blir skapt hele tiden. De gamle religionene er dessuten i konstant utvikling, sier religionshistorikeren.

– Når det gjelder hvordan religioner utvikler seg, behøver vi ikke gå lenger enn til utviklingen blant norske biskoper. I dag kappes de om å være de mest homovennlige. Slik var det absolutt ikke for bare tjue år siden, påpeker han.

– Jeg opplevde mest en plump satire på både mormonere og afrikanere da jeg så stykket. Tror du publikum fikk med seg det du så – om en ny religions tilblivelseshistorie?

– Jeg snakket med flere under premierefesten, som ble slått av akkurat de samme aspektene ved stykket som jeg gjorde.

– Men var det morsomt da? Alle disse digre plastpenisene på scenen...

– For meg ble det morsomt! Men jeg har sikkert «dårlig humor». Jeg kan le av det meste. Ikke alt var grovt heller. I første akt, før misjonærene var kommet til Afrika, så vi en kostelig parodi på vestlige fordommer om primitive afrikanere, utført av den svarte nabokona som ikke hadde satt sin fot på kontinentet. Jeg syntes også det var vittig da Cunningham lovet afrikanere at de skulle få komme til selve paradiset på jorda, Salt Lake City, men måtte trekke tilbake løftet da det viste seg at mormonerledelsen ikke ønsket å importere en hel landsby fra Uganda. Han forsøkte å komme seg unna det ved å si at Salt Lake City ikke er et virkelig sted, men en metafor, og afrikanerne avbryter ham og sier at det har de så klart skjønt hele tiden.

I South Park er mormonerne de eneste som kommer til himmelen når de dør

Livsfare

– Er det et modig stykke?

– Nei. Det hadde vært modig å gjøre narr av islam. Det kan man knapt gjøre i dagens samfunn, fordi man kan sette seg i livsfare. Det er ikke modig å gjøre narr av kristendommen, det har vi en lang tradisjon for. Det er heller ikke modig å gjøre narr av mormonere, som mange synes er komiske uansett. Da er det desto mer interessant at stykket snur denne forventningen på hodet og lar den minst oppegående mormonermisjonæren, «eldste» Cunningham, bli han som løser problemene i den afrikanske landsbyen. Det kan virke som om forfatterne er ekstra glade i denne religionen nettopp fordi den virker så hinsides. I South Park opptrer i flere episoder Jesus, Muhammed, Moses, Buddha, Laozi, Krishna – og Joseph Smith – som superbestevennene som redder verden slik superhelter gjerne gjør.   

– Aner du en frykt, noe som kunne eller burde vært sagt, men som forfatterne eller teatret kanskje unngår fordi noen kan true med vold?

– Ikke i denne musikalen, men i South Park har Muhammed etter hvert maskert seg når superbestevennene opptrer. Han har gjemt seg i en bjørnedrakt. Det kan man tolke som frykt for voldelige reaksjoner, eller som en satire på hvor farlig det er blitt å fremstille Muhammed.

– Noen vil ha grenser for kritikk eller latterliggjøring av religioner. Et sted går det en grense, mener de. Så langt, men ikke lenger. Hva synes du?

– Hva jeg måtte mene er helt irrelevant. Men ifølge menneskerettighetene har ytringsfriheten praktisk talt ingen grenser for religionskritikk, så lenge man ikke truer mennesker på livet. Dette er for eksempel fastslått av Den europeiske menneskerettsdomstolen i 2006 i saken «Klein versus Slovakia», sier Endsjø. Han viser til en sak hvor en erkebiskop på midten av nittitallet forsøkte å stanse en filmplakat han mente krenket katolikkers religiøse følelser, noe som førte til at en journalist i en ukeavis i satiriske ordelag skjelte ut erkebiskopen, og blant annet brukte et uttrykk om å ha sex med sin mor. Saken gikk helt til Strasbourg, men domstolen frifant. Såpass må man finne seg i som offentlig, religiøs autoritetsfigur, mente den.

– Når en erkebiskop kan bli skjelt ut for å ha sex med moren sin helt uten at det er tilfelle, står man fritt til å si hva man vil om religioner, påpeker Endsjø.

– Og man står selvfølgelig like fritt til å ta til motmæle.