Hverdagssvik

Jens Kristen er lykkelig gift med Ingrid. Han elsker sin lille sønn Eivind. Men en dag møter han den mørke og mystiske Zuzana. Hun er tiltrekkende på en fremmed og uvant måte, hun representerer det ulovlige og mørke, hun representerer muligheten og alternativet til det trygge, vante livet. Jens Kristen bryter opp tvert og reiser til Praha med henne. Men elsker han Zuzana og ikke Ingrid? Neppe.

Terje Nordbys nye teaterstykke, som nylig ble urfremført på «Oslo Gamle Teater» (scenen til Stortorget Gjestgiveri) handler om to ting: Om den lille kjernefamilien som slites i stykker og om de store moralske  spørsmålene vi møter i de mytene som har skapt vår kultur. Egentlig er de sammenlignbare, mener han. Mytene – i dette tilfelle Bibelen og det apokryfe skriftet «Judasevangeliet» – forteller oss noe vesentlig om hvem vi er og hvilke valg vi tar.

Det er langt fra første gang Terje Nordby utforsker myter. Helt siden tidlig nittitall har han presentert oss for mytiske historier og skikkelser fra fjern og nær i Mytekalenderen på NRK radio. Nå skriver han om myter i magasinet Plot. Men vanligvis knytter han ikke mytene så direkte til norsk hverdagsliv som dette.

Godhet, ikke selvutvikling

– Avisen Vårt Land mener du vil re-introdusere synden; jeg tenkte heller at du vil snakke om det er være snill, å ha en følelse av plikt og et ideal om at man skal oppføre seg på en bestemt måte, og at du kritiserer et samfunn hvor dette aspektet er borte. Det er ikke helt det samme som synd, for man synder mot Gud.

– Jeg tror det er som du sier, at stykket dreier seg om å være et ordentlig menneske – eller ikke. Det er et grunnleggende etisk prinsipp at man skal gjøre godt mot andre og ikke skade noen. Det Jesus prekte i Bergprekenen, å te seg anstendig, går ikke av moten. Vi finner det i de fleste tradisjoner; i vår kultur er det kristne verdier. Hvilken tradisjon eller religion er ikke så viktig.

Det er et grunnleggende etisk prinsipp at man skal gjøre godt mot andre og ikke skade noen.

Nordby siterer den kjente myteforskeren Joseph Campbell, som har sagt at myter er det de andre tror på, mens religion er misforstått mytologi.

– Skjønt akkurat nå er selvutvikling det store, eller mindfulness, eller den slags. Da dreier det seg om en selv, ikke om andre. Det er paradoksalt, for den beste måten å utvikle seg selv på, er å gjøre godt mot andre.

– Personlig tro eller ikke-tro er uinteressant, fortsetter Nordby. Han er ikke så interessert i hvorvidt mennesker har et personlig inderlig forhold til en gud, og påpeker at et slikt dypt, personlig gudsforhold er historisk sett temmelig nytt. Vikingene og de gamle grekerne  dyrket sine guder på en helt annen måte. Mytene deres konstituerte en verdensorden, de inneholdt grunnleggende prinsipper og fortellinger om hva menneskelivet er og om hvordan man bør oppføre seg.

Siviliserende

– At et samfunn har en religion, er en helt nødvendig siviliserende faktor, mener Nordby.

– Det å ha en ambisjon om å bli et bedre mennesker er ikke en mote, eller bør ikke være det. Vi er ikke dårligere mennesker enn vi var for femti år siden, men noen av de grunnleggende mytene våre som dreier seg om menneskeverdighet og medmenneskelighet, er skjøvet utover sidelinjen. Det kan ha med konsumkapitalismen å gjøre. Forbruk av mennesker. Det er ikke ofte at svik skjer så uventet eller brutalt som i mitt stykke, men det forekommer jo at en far eller mor eller søster eller bror sviker sine nærmeste, og ikke bare i kjernefamilien, blant venner også. Det er økonomisk svik, tillitsbrudd i offentlige stillinger, og så videre, sier Nordby.

Tilsynelatende tenker ikke Jens Kristen så mye på sine valg; vi er i hvert fall ikke vitne til det. Han veier ikke alternativene opp mot hverandre: «På den ene siden har jeg en forpliktelse til Ingrid som stoler på meg og er en god ektefelle og til min lille Eivind som er helt avhengig av meg, på den andre siden synes jeg det er spennende og sexy med en ny kvinne.» Så vidt vi tilskuerne vet da. Han kaster seg heller hodestups ut i det.

– Du legger ikke opp til så mye psykologi. Din hovedperson Jens Kristen og hans kone de har ikke store konflikter, så det dreier seg ikke om Jens Kirstens historie som et enkelttilfelle. Har du valgt denne tilnærmingen fordi du ikke vil snakke så mye om det individuelle og særskilte, for da kan det snevres inn til hvorfor akkurat Jens Kristen forlot Ingrid og ikke si noe særlig utover det, men heller vil utforske det allment moralske?

– Sånn kan du si det. Det er jo helt vanlig at ekteskap eller langvarige forhold blir brutt, også når de to har små barn. Det kan noen ganger oppleves som helt uforståelig. Det samme ser vi med selvmord. Man vet ikke hvorfor. I stedet for å gå inn i et drama som lar seg forstå, synes jeg det er mer spennende å behandle noe som nettopp ikke lar seg forstå.

Det er jo helt vanlig at ekteskap eller langvarige forhold blir brutt, også når de to har små barn. Det kan noen ganger oppleves som helt uforståelig.

– Jeg regner ikke med at hensikten din med dette dramaet om svik i ekteskapet er å anbefale den gamle strikte seksualmoralen hvor all sex utenfor ekteskapet var «ulovlig» eller uglesett?

– Nei, det ville være absurd å gå tilbake til en seksualmoral som er imot enhver skilsmisse, selv når det er vold eller utroskap med i bildet. Men det er et langt skritt derfra til å si at hvem som helst kan gjøre hva som helst med hvem som helst når som helst. Men det viktigste her er ikke seksualiteten, det er tillitsbruddet.

Det store og lille sviket

– Siden Judas svik mot Jesus regnes som grunnsviket i vår kultur, blir ikke Jens Kristens svik mot Ingrid og Eivind litt puslete i sammenligning?

– Nei, ikke for Ingrid og Eivind. Det er det store sviket i livet deres. Ikke for Jens Kristen heller. For ham kan hans eget svik settes opp mot noe han leser i en to tusen år gammel bok, sier Nordby.

– Mytene i kristendommen – for jeg kaller dem myter på linje med andre myter og mener ikke noe negativt med det – kommer til live når de brukes, mener han.

Nordby forklarer at han bruker Judasevangeliet som referanse og sammenligningsgrunnlag med hverdagssviket i vår tid av to grunner: For det første ble det funnet i en hule i nær Minya i Egypt så sent som 1978 og ble ikke oversatt og allment tilgjengelig før 2007. I mellomtiden lå det koptiske papyrusmanuskriptet fra 200 eller 300-tallet i en bankboks i USA. Det er i seg selv en spennende historie.

Den andre grunnen er at Judasevangeliet, som er fortalt fra svikerens synsvinkel, problematiserer sviket. Det modifiserer Bibelens Jesus, som hadde behov for en sviker for å oppfylle sin rolle på jorden og stige opp til himmelen som Guds sønn. Dermed måtte en av disiplene til å forråde ham. Judas i Bibelen fikk ikke fikk noe valg – han måtte bli en sviker. I Judasevangeliet rådfører i stedet Jesus seg med Judas. Det er avtalt spill. Judas spiller rollen som forræder slik at Jesus kan leve ut sin lidelseshistorie.

– Jeg synes det er et interessant alternativ. Men jeg er ikke å opptatt av om denne versjonen eller den vi kjenner fra evangeliene er historisk korrekt. Det er som fortelling - myte - at Jesu liv kan fortelle oss noe om oss selv, sier Nordby.

Tvetydig femme fatale

– Hva er Zuzanas rolle i dette? Hun kunne jo lett vært «den andre kvinnen», lumsk og farlig - men de er jo hun som til sist ansporer Jens Kristen til å dra tilbake...?

– Hun har sin egen opplevelse og sin egen agenda. Zuzana har hatt en forferdelig isolert oppvekst og har ikke noe forhold til sine foreldre - slik jeg tolker min egen tekst. Det kan lyde litt merkelig å si tolke om egen tekst, men jeg er på en måte to typer forfattere. Jeg skriver intellektuell prosa og jeg skriver dramatikk. Som dramatiker tenker jeg mindre, lar teksten ta over. Zuzana er for meg et menneske som alle andre, hun sviker og blir sveket, og hun lærer. Til å begynne med er hun er klassisk femme fatale fra en «film noir», etter hvert finner hun en vei ut av denne hardheten som hun har kapslet seg inn i, og tar ansvar. Til tross for at hun har blitt så glad i denne mannen fra Norge kan hun ikke fortsette når kone og et barn venter på ham.

 Zuzana er for meg et menneske som alle andre, hun sviker og blir sveket, og hun lærer.

– Hun er et forlatt barn selv, som Eivind?

– Det kan du si. Hun har i hvert fall sympati med det forlatte barnet.

– Du vokste selv opp uten far, hvordan har det påvirket deg?

– Min far døde da jeg var to år gammel. Jeg tror ikke det har hatt så stor betydning for at jeg har valgt dette temaet her. Jo, kanskje. Jeg har skrevet om barn uten fedre før, det kan være en sammenheng der. Jeg har skrevet en barnebok som heter «Mysterium forsvunnet far».

– Har du beveget deg en smule fra dine politisk radikale år med Tramteatret? Eller er det mest på overflaten?

– Jeg er nok fortsatt radikal, men har skiftet fokus til mer komplekse, allmennmenneskelige, eksistensielle, religiøse og mer personlige problemstillinger. Det har med alder å gjøre. Og det har med tiden å gjøre: 70-årene var et tiår med oljekrise og mer terror i Europa enn det er nå, streiker, demonstrasjoner, studentopprør. Et tiår da mange unge var politisk engasjerte. Det fins politisk engasjert ungdom i dag også, heldigvis, men jeg er definitivt ikke ung lenger, avslutter Nordby.