Magne Lerø: Plagen med å lede

­De som er skrudd sammen slik har det ikke enkelt for tiden om de havner i en stilling i offentlig sektor der det ikke er samsvar mellom oppgaver og tildeling av ressurser. Det er skjebnen til stadig flere ledere med bankende hjerter og godt utviklet omsorgsgen.

De beste lederne er de som har fokus på oppgaven, får ting unna, oppnår resultater, som samtidig bryr seg om medarbeidere og legger vekt på å ha gode samarbeidsrelasjoner.

For mange gode lederne sliter for tiden. For mange av dem slutter. De orker ikke.

Det er mye som skal avklares før en ansettelse; oppgaver, mandat, fullmakter, samarbeidsrelasjoner, arbeidsforhold og lønn. Noe av det felles også ned skriftlig.

Når ledere slutter, er det ikke fordi det ikke blir slik det er formulert i ansettelesespapirene.Det er fordi det blir brudd på den på «psykologiske kontrakten». Fenomenet er utførlig beskrevet i organisasjonslitteraturen.

En uriaspost

Når en leder føler at jobben blir en helt annen enn den en hadde sett for seg, er det fare på ferde. Hvis en leder vet på forhånd at en skal innta en uriaspost, en arbeidsplass der det er kaos, konflikter, elendig økonomi, mangel på personell og uklarhet om veien videre, vil en del betakke seg.

Noen vil imidlertid påta seg jobben. De er forberedt på å stå i stormen og lede i kaos og konflikt. Når en vet hva en går til, kan en holde ut lenge. Den psykologiske kontrakten brytes ikke.

Det som er i ferd med å skje innen helse, omsorg og utdanning er at ansatte med gode forutsetninger for å lede, ikke vil påta seg lederoppgaver eller trekker seg fra lederstillinger.

Antall søkere til rektorstillinger har falt dramatisk. Fastleger kaster inn kortene, sykepleiere slutter i jobben, avdelingsledere innen helsesektoren finner seg noe annet å gjøre eller førtidspensjonerer seg så snart de har muligheten til det, helsefagarbeidere orker ikke jobbe mer enn deltid.

Lærerne ser jo hvordan rektorene strever. De vil ikke seg selv så ondt for kanskje hundre tusen mer i lønn. Det er ikke verd strevet.

Sykepleierne representerer det grelleste eksempel på det som skjer. De har tatt en utdannelse fordi de vil arbeide med helse og omsorg. 20 prosent slutter i yrket før de har jobbet 10 år med det de mente var deres oppgave her i livet.

Den psykologiske kontrakten brytes når de som er motivert for og har utdannet seg til å kunne gi pleie og omsorg, må fronte mangel på hjelp og omsorg i møte med pasienter, beboere eller pårørende fordi bemanningen er kritisk lav. De orker ikke å leve med en slikt press og en opplevelse av at det er de selv som svikter. De må finne seg noe annet å gjøre eller bli sykemeldt, i alle fall en periode, for å hente seg inn igjen.

Underbemanning er problemet, Kjerkol

Når helseminister Ingvild Kjerkol snakker om at det trengs bedre ledelse og at det må prioriteres skarpere, er det et skudd ut i luften. De som har skoene på vet at det ikke er sant. Underbemanning er problemet. Basta.

Det som gjør det ekstra ille, og det er det vi i særlig grad har rette fokus mot i denne utgaven, er at ledere også ender opp som lovbrytere.

De bryr seg fint lite med om de bryter arbeidstidbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven. Det er godtatt. Det skjer over 100.000 brudd innen helse- og omsorg hvert år.

Verre er det å bryte pasienters lovbestemte rett til behandling og pleie. Rektorer må leve med at de ikke har ressurser til å gi elever den tilpassede undervisning til har lovmessig krav på.

En kald fisk konstaterer at slik er det bare. Andre, la oss kalle dem de mer fintfølende lederne, plages av dårlig samvittighet og tilkortkommenhet. De sliter seg ut ved å leve måneder og år med stress og emosjonelle belastninger.

Snakk ikke til lærere, rektorer, sykepleiere og helsefagarbeidere om at de må prioritere. De gjør ikke noe annet. De er eksperter på å gjøre det beste ut av det, for å unngå de groveste brudd på lover.

Veksten i rettigheter og lover gitt i den beste hensikt til enkeltindivider og grupper, har eksplodert de siste tiårene. Folk krever og politikerne tror at det blir bedre om en ikke baserer seg på skjønn, menneskers ansvarlighet, ønske om å hjelpe og gjøre det beste ut av situasjonene.

Det er nok riktig et stykke på vei. Lover virker forebyggende, de forteller hva politikere mener er viktig og hva som bør prioriteres.

Ledere som lovbrytere

Men om lover ikke følges opp med bevilgninger, blir det fort vondt verre. Da ender ledere opp som ansvarlig for å bryte loven.

Det kan bli verre enn som så. Det er knapt noen som har hatt en sterkere vekst i offentlig sektor de siste tiårene enn tilsyn. Politikerne tror at der hvor lover brytes fordi det ikke er midler til følge opp loven, blir det bedre om vi sender inn tilsyn. Situasjonen blir enda verre for ledere når tilsynsrapporter offentliggjøres. Da kan det ende med kritikk i aviser og sosiale medier for at ledelsen svikter og at de ikke prioriterer rett.

En ting er å jobbe skorta av seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Om en samtidig skal få høre at det ikke er godt nok, passeres en grense. For noen blir da oppsigelse neste.

Ingvild Kjerkol får få det inn med teskje: Lovbrudd og kritikkverdige forhold innen eldreomsorgen skyldes primært ikke dårlig ledelse, slendrian og feil prioritering. Det skyldes i hovedsak mangel på personell og bevilgninger.

Denne lederen ble først publisert i nr 1 av magasinet Dagens Perspektiv.