Magne Lerø: Vi lever godt med ulønnsomme batterier og havvind en periode

Fram til for få år siden har det vært opplest og vedtatt at staten ikke skal involvere seg direkte i næringsvirksomhet. Det kan private aktører ta seg av, for de kan det best. For de borgerlige har dette nærmest hatt status som en trosbekjennelse. De rødgrønne har sett mer pragmatisk på det, men i det store og hele lagt seg på samme linje.

En regel har alltid et unntak. Kjell Inge Røkke fikk overtalt staten til å kjøpe seg inn i Aker Solutions i 2007. Han lokket ikke med at dette var en gullkantet investering. Staten gikk inn for å sikre norsk eierskap og norske arbeidsplasser.

I fjor solgte staten halvparten av aksjene sine. Når staten en gang selger seg helt ut, vil tapet sannsynligvis beløpe seg til 3-4 milliarder kroner. Noen vil mene det var verdt det. Andre mener staten kunne brukt pengene på noe bedre.

Det har i praksis vært rimelig stor enighet om næringslivspolitikken de siste tiårene. De rødgrønne vil gi litt mer støtte her og der og trekke inn mer i skatt fra bedriftene og bedriftseierne. De er også mer tilbakeholdne enn de borgerlige med å selge seg ut av bedrifter der staten har betydelige eierinteresser.

Høyre synger stadig på visa om at staten ikke kan plukke vinnere, private investorer vet best og det er private, ikke staten, som skal investere i risikofyll næringsvirksomhet.

Klimakrisen har endret premissene for næringslivspolitikken fullstendig. Staten kan ikke sitte passivt og nøye seg med å oppmuntre investorer til å satse på grønn industri. Det vil ta for lang tid.  

EU har vært i front når det gjelder å legge til rette for det grønne skiftet. De har holdt fast på prinsippet om at statene ikke skal strø rundt seg med subsidier og at markedet skal styres i grønn retning ved bruk av avgifter, kvoter og stimulanser. Private investorer skal drive fram utviklingen innenfor den frie markedsøkonomien.

Denne tenkningen preget den borgerlige regjeringen under ledelse av Erna Solberg (H). Derfor fikk de gjort lite når det gjelder grønn energi, for eksempel.  

Allerede i regjeringserklæringen Hurdalsplattformen ble det varslet av den nye regjeringen at staten skal ha en mer aktiv rolle i å drive fram ny grønn industri. Det har regjeringen fulgt opp.

Den som for alvor har sørget for at den passive stat har avgått ved døden, er Joe Biden. USA har innsett, i seineste laget riktignok, at staten må være en pådriver for å få fart på det grønne skiftet.

Biden har lansert «Inflasion Redcuction Act» (IRA) – en skattepakke til en verdi av 369 milliarder dollar over en tiårsperiode, knyttet til grønn industri og energi. Det betyr en favorisering av amerikansk industri.

EU er i forhandlinger med USA for å forhindre at IRA vil fremme en proteksjonisme som vil svekke EUs egen grønne satsing.

IRA er kommet for å bli. Lederen for Det internasjonale energibyrået (IEA), Fatih Birol, betegner USAs skattepakke som et av de viktigste klimatiltakene etter Parisavtalen kom på plass i 2015.  

Sier USA A, må EU si B. EU-kommisjonenes president, Ursula von der Leyen, varsler ny lovgivning etter modell fra IRA. EU kan ikke annet enn å tilby investorer like gode rammevilkår som i USA.

Von der Leyen ser for seg at EU må hente inn enda mer midler til et fond som kan stimulere til grønn omstilling. Det er lettere sagt enn gjort.

To år med koronapandemi og deretter krig i Ukraina, har bragt EU i finansiell knestående. De skyhøye energiprisene har ført til at medlemslandene hver for seg bruker hundrevis av milliarder på å subsidiere egen industri.

Medlemsstatenes egen subsidiering antar dimensjoner som gjør at EU har havnet i en situasjon som er like vanskelig å reversere utviklingen som det er å få kaviar inn i tuben igjen.

Mens vi venter på hva EU kommer opp med, når det gjelder energi og regler for subsidiering av grønn energi, er regjeringen i gang med å bygge batterifabrikker og få fart på utbyggingen av havvind.

Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) snakker med utestemme om mulighetene. Men han kan selvsagt ikke vite når det blir lønnsomt med batterifabrikker og havvind.

Det vi vet, er at behovet for grønn energi vil vokse kolossalt framover. Norge ligger langt etter når det gjelder å nå klimamålet for 2030.

Norge vil ikke produsere batterier som blir liggende på lager. Om staten i en startfase må bruke noen milliarder på å produsere batterier, er ikke det noe problem.

Det minste problemet er om vi må subsidiere havvind en periode. Flere land satser stort på havvind. Det blåser friskt i Nordsjøen, og vi har viktig kompetanse knyttet til olje og gass. Vi har bedre forutsetninger for å lykkes enn andre land. Det er bare å kjøre på.

Like viktig er det at vi kommer i gang med å bygge ut mer solkraft, vind på land og vannkraft. Det er alt lønnsomt.

Det vi ikke bør bruke milliarder på i denne omgang, er atomkraft. Det kan andre land, som ikke har vann og vind, investere i. Vi kan eventuelt koble oss på atomkraft etter 2040 om det viser seg å bli nødvendig.