Magne Lerø: Varsel som gjødsel for konflikter

­Får en leder eller et styre et varsel på sitt bord, vet de at de må ta det på alvor, i alle fall om vi har med en kjent organisasjon eller en profilert leder å gjøre. Det er knapt noe mediene hiver seg lettere på for tiden enn varsler.

Om lederen selv tar fatt i saken, er det en fare for at en selv sklir inn som en del av problemet. Derfor er det vanlig å be uavhengige om å vurdere et varsel. Når styret eller lederen har bedre oversikt, kan de fatte en beslutning om hva som skal skje med det det varsles om.

Jurister står i kø for å bistå – og da ruller tusenlappene i strie strømmer.

En må ha god råd om varsler skal løses etter boka. Men selv om en tauer inn advokater som kan koste hundretusener eller millioner, har en ingen garanti for at en varslingssak blir løst. Konflikten vokser gjerne i takt med at eksterne bidragsytere sender sine fakturaer.

Skal konflikter løses, må det dialog til. En kommer ikke langt med juridiske vurderinger.

Før styret i Norges Idrettsforbund tok påskeferie, samlet det seg til et ekstraordinært møte for å drøfte varslingssaken som har plaget organisasjonen i tre måneder. De konkluderte med at styremedlemmet som hadde fått et varsel mot seg, ikke hadde brutt Arbeidsmiljøloven. Det var en ansatt som hadde sendt varselet.

Før styret kunne konkludere, hadde de mottatt fakturaer fra advokater som samlet beløp seg til over 1,1 millioner kroner. I tillegg kommer bistand fra kommunikasjonsrådgivere.

Det er kommet reaksjoner på at det som betegnes som en krangel, kunne ende opp i en så omfattende bruk av advokater.

Advokat Jan Fougner, som er rådgiver for idrettspresident Berit Kjøll, sa etter styremøtet at saken skyldes en misforståelse, at den ble større enn den hadde trengt å bli og at de høye kostnadene var unødvendige.

Berit Kjøll tok ikke selvkritikk. Hun pekte på at alle regler er blitt fulgt og betegnet kostnadene som «nødvendige» slik saken hadde utviklet seg.

Norges idrettsforbund har, i likhet med mange andre store organisasjoner, laget regler for hvordan varslingssaker skal behandles. Når først en advokat taues inn, gjør motparten det samme. Systemet genererer kostnader som ingen har kontroll over når først prosessen er satt i gang.

Det er ikke fred og fordragelighet som preger idrettsforbundet, selv om det er satt sluttstrek for varslingssaken. Den ser ut til å ha skapt nye fronter og kan få sitt etterspill.

Det pågår en kamp om makt i forbundet. Berit Kjølls muligheter for å bli gjenvalgt som president om noen måneder, er synkende. Varslingssaken kan bli brukt mot henne, selv om det er styret som kollektiv som har ansvaret.

En annen stor organisasjon ble hjemsøkt av en rekke varsler for to, tre år siden. De hadde alle rot i misnøye med generalsekretæren. For Norsk Luthers Misjonssamband endte det med regninger til advokater og rådgivere på over tre millioner kroner. Det er omtrent fem ganger så mye som generalsekretæren tjener i året.

Det ble konkludert med at generalsekretæren ikke hadde gjort seg skyld i regelbrudd. Styret hadde tillit til ham, men så hadde de det ikke likevel etter hvert. Det endte med at han sluttet.

Saken handlet egentlig om konflikter, om lederstil og kamp om makten i en frivillig organisasjon. Tre millioner kroner på uavhengige eksperter kunne de spart seg.

Det går hardt for seg i Equinor for tiden. Her har to erfarne medarbeidere sendt varsler. Én av dem er Hans Henrik Klouman, som var juridisk direktør i selskapet i åtte år, før han ble fjernet fra stillingen. Den andre varsleren, som vil være anonym, har arbeidet i selskapets konsernrevisjon.

Hans Henrik Klouman har saksøkt Equinor for usaklig oppsigelse. Det skal en del til for å vinne fram. I næringslivet må direktører regne med å bli flyttet på. Spørsmålet her er om ledelsen har kvittet seg med en ubehagelig kritiker. Det er kjent at Klouman har vært kritisk til flere av selskapets disposisjoner.

Etter at Anders Opedal tiltrådte som konsernsjef, satte han i gang en omfattende omorganisering. En spydspiss i dette arbeidet var den nye HR-direktøren, Ana Fonseca Nordang.

Det gikk så pass hardt for seg at Nordang fikk varsler imot seg, men konsernsjefen kunne ikke se at hun hadde brutt noen regler. Hun hadde sjefens tillit. Det endte etter hvert med at hun sluttet som HR-direktør og fikk en annen direktørstilling i konsernet.

Konsernsjef Anders Opedal og styreleder Jon Erik Reinhardsen har fått flere varsler på sitt bord. De sier at alt er vurdert, men varslerne er ikke fornøyde.

Varslene er blitt sendt til Bedriftsforsamlingen og Næringsdepartementet. Men de har ikke mandat til å behandle varsler i et selskap. Dette er ledelsens og styrets ansvar.

Den varslede rettssaken kan kaste lyse over forholdene i Equinor. Hvis et varsel ikke fører fram, har en varsler mulighet for å gå til anmeldelse. Men når en varsler og ledelsen er uenige om sikkerhet, risiko og lederstil, skal det mye til for at en varsler vinner fram ved på å gå rettens vei.

Ledelsen i Equinor mener de har kontroll. De har i alle fall makten i organisasjonen. De vil hevde at det styret og ledelse som skal har ansvaret for risiko og sikkerhet. Sånn er det. Det må varslere forholde seg til.

Varslere kan kreve at deres sak blir vurdert, men ikke at ledelsen skal dele deres syn på hva som er problemet og hvordan det skal løses.

I boken «De modige. Historier om varsling» forteller Tarjei Leer-Salvesen om hvordan varslere blir møtt, varsler blir håndtert og hvordan det går med varslere g karrieren etterpå.

Vi trenger varslere, men den som varsler, løper en risiko og trenger derfor beskyttelse.

Problemet på mange arbeidsplasser er at det varsles om saker som bør løses ved dialog, ikke jus.

Det er ikke slik at varslere har rett. Alt for ofte er de part i en konflikt som lett forsterker seg når den føres inn i varslingssystemet.