Magne Lerø: Tenke-regjering med lav handlingslyst der det gjør vondt

­I NRKS politiske kvarter i dag kunne justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl fortelle at hun har nedsatt en ekspertgruppe som skal vurdere hvilke verktøy politiet trenger for å bekjempe narkotikakriminalitet. Den skal ikke bestå av mer enn tre personer. Det gir håp om at det ikke vil gå vinter og vår før de kommer med sine anbefalinger.

For det haster. Bruken av narkotika øker blant unge. Det er skapt et inntrykk av at det i praksis er lov å prøve. Det er lite politiet kan foreta seg i saker som har en så lav strafferamme. Det har Riksadvokaten presisert.  

Regjeringen Solberg ville gjennomføre en rusreform der de holdt fast på at narkotikabruk ikke er tillatt, men at en ikke skulle kunne straffes for beskjeden bruk. Istedenfor straff skulle unge, som prøvde narkotika, få hjelp – om de ville ha det, da. I alle fall skulle de «dømmes» til et møte med helsetjenesten i kommunen.

Hvordan politiet skal avsløre bruk, når de ikke kan ransake eller forlange testing, er ikke lett å forstå.

Ap og Sp har sagt de vil legge fram en ny rusreform. Nå har de hatt regjeringsmakten i to år. Ingen ting har skjedd. Nå har i det minste  Emilie Enger Mehl sparket i gang et lite utvalg.

Men hun vil på ingen måte overprøve Riksadvokaten, understreker hun. Det er han som tolker loven.

Det hun skulle sagt, om hun aktet å gjøre noe for å sette politiet i stand til å slå ned på narkotikabruk, var at hun vil få vurdert endringer i straffeprosessloven.

«Sånn går nå dagan» – noen tenker, lite skjer.

Noe må skje, for landsmøtet i Senterpartiet har vedtatt at politiet skal settes i stand til å slå ned på narkotikabruk. Det er grenser for hvor lenge minister Mehl kan sitte i tenkeboksen med utvalg og kloke rådgivere.

Ingen i regjeringen har så stor appetitt på utvalg som Ingvild Kjerkol. Slik har det blitt fordi det står så mye i Hurdalsplattformen som det ikke er lett å bli klok på. Håpet er at et utvalg kan gjøre susen.

I vår har både helsepersonellkommisjonen, og utvalget som har vurdert organisering av sykehusene, levert sine rapporter. Det mangler ikke på råd og anbefalinger.

Nå må Ingvild Kjerkol bestemme seg for hva hun vil gjennomføre. Det vil ganske sikkert bety endringer av lover og retningslinjer som må på høring. Dette året går med til prosess. Det kan bli fattet vedtak i 2024.

En utålmodig og handlekraftig statsråd kan få ting til å skje raskere, om hun sikrer seg flertall for det hun vil ha gjennomført.

Aps landsmøte vedtok at det skal strammes inn på private helseininstitusjoners muligheter til å rekruttere helsearbeidere. Før vi vet ordet av det, blir det også nedsatt et utvalg for å finne ut hvordan det skal skje.

I utvalgsrapportene, som departementet alt har fått, pekes det på behovet for å prioritere hvilke helsetjenester som skal leveres. Alle kan ikke få all den medisinske hjelp som er mulig å gi. Det er grenser for hvor mange milliarder vi kan bruke på helse.

Stortinget skal få en såkalt prioriteringsmelding. For å gi Stortinget et best mulig kunnskapsgrunnlag, nedsettes det tre ekspertgrupper:

Den ene skal «vurdere prinsipielle og praktiske aspekter ved anvendelsen av et helsetjenesteperspektiv opp mot et samfunnsperspektiv ved prioriteringsvurderinger i helse- og omsorgstjenesten».

Den andre gruppen skal «utrede etiske, medisinsk-faglige, juridiske og økonomiske problemstillinger ved forholdet mellom beslutninger om innføring av nye behandlingsmetoder på gruppenivå og tilgang for enkeltpasienter», mens den tredje skal «utrede ulike problemstillinger knyttet til åpenhet og etterprøvbarhet ved prioriteringsbeslutninger for å styrke legitimitet til beslutningene om prioritering».

Dette er krutt. Å foreslå at noe innen helse ikke skal prioriteres, er å be om bråk.

For å vise hvor inkluderende og demokratisk disse tre utvalgene skal jobbe, har departementet innen 30. mai bedt om innspill til konkrete problemstillinger som bør dekkes av ekspertgruppene.

Departementet vet utmerket godt hvilke prioriteringer som må vurderes. Vi fikk den første prioriteringsmeldingen fra Lønning-utvalget alt i 1987. Her ble det lagt opp til for tøffe prioriteringer. Politikerne våget ikke. Lønning II-utvalget gjorde et nytt forsøk, med bedre resultat.

Dette utvalget konkluderte med at det er tre forhold som alle er relevante i prioriteringssammenheng: Tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og et rimelig forhold mellom tiltakets kostnader og tiltakets effekt. Stortinget sluttet seg senere til disse anbefalingene. I 1999 ble de tatt inn i lov om pasientrettigheter og i 2000 i prioriteringsforskriften. 

De prinsippene som ble lagt til grunn av Lønning II-utvalget, er videreført og videreutviklet i Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste – Melding om prioritering (prioriteringsmeldingen), som ble lagt fram i juni 2016.

I 2021 fikk vi stortingsmelding 38 med tittelen «Nytte, ressurs og alvorlighet – Prioritering i helse- og omsorgstjenesten».

Prioritering i helsevesenet er utredet stolpe opp og stolpe ned. Regjeringen har det den trenger for å komme i gang med prioriteringene, eller rettere sagt, blinke ut noe som skal nedprioriteres.

Framfor å tromme sammen tre uavhengige grupper, burde regjeringen kommet opp med et forslag som kunne vært sendt på høring og fått betydning for 2024.

I 2025 er det valg. Prioritering innen helse er ingen vinnersak. Hvor mye gjennomføring det blir av alle utvalgene, som havner på Ingvild Kjerkols bord, gjenstå å se.