Magne Lerø: Støre må få realitetsorientere Helga Pedersen

Ap har holdt på i flere måneder med å diskutere hvem som bør være med i ledelsen i partiet. Da valgkomiteen kom med en enstemmig innstilling for snart to uker siden, burde partiet klart å samle seg. Men da kom Helga Pedersen på banen med beskjeden om at hun ville stille til valg mot nåværende partisekretær Kjersti Stenseng.

I går trakk hun seg etter en telefonsamtale med Jonas Gahr Støre. Det måtte hun selvsagt ikke gjort. Selv om vi ikke kjenner detaljene i det Støre sa, må vi kunne gå ut fra at han sa til henne at det beste for partiet ville være om de samlet seg om valgkomiteens innstillig. Vi vil også tro han sa at det er landsmøtet som velger og at han vil samarbeide med dem som bli valgt.

Hadia Tajik ønsket å bli valgt til nestleder igjen. Da hun ikke ble foreslått som nestleder eller medlem av sentralstyret, tok hun det til etterretning. Hun sa hun fortsatt ville stå på for partiet. Hun droppet å snakke om egne følelser eller framtidsplaner. Måten hun tok nederlaget på, har styrket hennes stilling.

Tajik er en politiker på øverste hylle. Hennes plass er i alle fall i regjeringen. Får hun ikke en statsrådspost, er det tvilsomt om hun vil fortsette i politikken. Hun vil være aktuell for toppstillinger både i næringslivet og på ulike samfunnsområder.

Carl I. Hagen sa, etter at han hadde vært ute av politikken i noen år, at han savnet seg selv. Det er mulig Helga Pedersen har det på samme måte. Hun vil i alle fall heller være partisekretær enn ordfører i Tana. Hadde hun fått den posisjonen, kunne hun ha vært med i diskusjonen om hvem som skal overta etter Jonas Gahr Støre.

Nå har Helga Pedersen rotet det til for seg selv – og i noen grad for partiet. Hun har forsøkt å få opinionen til å tro at hun kunne fått flertall på landsmøtet. Det vitner mer om et stort selvbilde enn nøktern dømmekraft.

Ap har ingen tradisjoner for å vrake innstillingen fra en enstemmig valgkomité. Hadde det vært dissens i komiteen, ville situasjonen vært en annen. Poenget med en valgkomite er å finne løsninger som de ulike fløyene i partiet kan leve godt med.

Strid og uro i Ap

Dette vet Helga Pedersen. Hun vet også at det ville skapt strid og uro i partiet om hun hadde fastholdt sitt kandidatur. Men slik hun ser det, er partiet i krise. Hun mener hun er den rette til å lede partiet ut av krisen fra partisekretærkrakken. Det er det lov å mene, men partiledelsen og valgkomiteen ser ikke Pedersen som partiets nye Moses.

I NRKs Politisk Kvarter i dag sier Helga Pedersen at hun trekker seg fordi hun mener grunnlaget for et tillitsfullt og godt samarbeid med sentrale miljøer i Arbeiderpartiet ikke er til stede. Det er en merkverdig uttalelse. Det kan umulig være noen bombe for Pedersen at Jonas Gahr Støre vil støtte innstillingen fra en enstemmig valgkomite.

Hvis han ikke hadde gjort det, ville det åpnet for spekulasjon om at han ønsket seg andre i partiledelsen. Støre har gitt støtte til at Kjersti Stenseng fortsetter som partisekretær. Det betyr ikke at han ikke har tillit til Helga Pedersen eller at han vil ha problemer med å samarbeide med henne. Om valgkomiteen hadde gått inn for Helga Pedersen, ville partiet samlet seg om henne.

Ut fra en formell betraktning skulle ikke Jonas Gahr Støre ha uttalt seg i det hele tatt om valgkomiteens innstilling og heller ikke tatt kontakt med Helge Pedersen. Da hadde han i ettertid sluppet en runde i mediene om hva som ble sagt. Støre sier til VG i dag at han ser det som sin plikt og sin rett til å få klarhet i om Pedersen en uke før landsmøtet ville stille opp mot valgkomiteens innstilling.

Støre angrer neppe. Hvis det var telefonsamtalen med ham som fikk Helga Pedersen til å trekke seg, mener nok både han og ledelsen i Ap at det var verdt det. Det ledelsen og valgkomiteen, som representerer det store flertallet, ikke ønsker, er en strid på landsmøtet til helgen om hvem som skal være partisekretær.

Støre er ikke med på at han som partileder skal innta en formalistisk posisjon når det gjelder hvem som skal lede partiet framover. Partisekretæren er hans nærmeste medarbeider. Den øverste sjef bør ha stor, for ikke å si avgjørende innflytelse på hvem han skal samarbeide med i det daglige.

Er det noen som må være på linje for å drive et parti framover, så er det partilederen og partisekretæren. Partisekretæren må se på partilederen som sin sjef i det daglige. Jonas Gahr Støre er fornøyd med arbeidsfordelingen og samarbeidet med Kjersti Stenseng. Om han er skeptisk til Helga Pedersen, som vil innta partikontoret for å redde partiet ut fra krisen ledelsen har ført partiet inn i, er det forståelig.

Jonas Gahr Støre har mer enn nok med å vinne kampen om politikken på helgens landsmøte. Helga Pedersen vil han kunne legge bak seg i god tid før han holder åpningstalen.

Støre vet at denne saken også vil kunne bli brukt mot ham. Det er nok av dem som snakker halvhøyt om at Ap bør finne en ny partileder. Det kan Støre leve med. Han blir gjenvalgt på landsmøtet til avdempet jubel.

Han vet at han har to år å gjøre det på. Om han skal unngå en diskusjon om han bør byttes ut, må Ap ligge godt over 20-tallet i oppslutning.