Magne Lerø: Støre har kontroll på SV

­Skal en være politisk kommentator, må en både ha evnen til å koke suppe på en spiker og bedrive spekulasjon på et visst nivå. Vi ser kommentatorer utfolde denne evnen i forbindelse med at det i går ble klart at Kari Elisabeth Kaski ikke stiller til valg som partileder i SV. Dermed blir Kirsti Bergstø klappet til topps i partiet på landsmøtet som eneste kandidat.

I Dagens Næringsliv skriver Frithjof Jacobsen om «Kaski-sjokket» og at det kan bli rødgrønt kaos når det blir Bergstø som får lederklubba i hendene. En hardt presset Jonas Gahr Støre kan få enda mer å stri med.

Andre kommentatorer gjør et poeng av at SV med Bergstø vil gå mot venstre, bli mer rød og mindre grønn. Det er slett ikke sikkert.

Jonas Gahr Støre ble i sin tid regnet som høyreorientert. Nå er det en utbredt oppfatning om at han har dreid politikken til venstre.

Politikere kan ikke låses til bestemte posisjoner på et politisk kart, i alle fall ikke når de skifter roller. Det er en betydelig forskjell på å være partileder og nestleder.

Ekko av Jens Stoltenberg

Bergstø fikk sin nestlederposisjon som venstresidens kandidat. Den posisjonen har hun ivaretatt med å markere en kritisk distanse både til NATO og EU. Hun har ikke villet si ja og amen til alt NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, sier. Det er godt at ikke alle politikere lyder som et ekko av NATO.

Mens Audun Lysbakken var i pappaperm, fungerte Bergstø som leder. Hun tråkket i hans fotspor. Ingen hevdet at hun benyttet anledningen til å markere venstresiden i partiet.

Når Bergstø blir valgt til leder, har hun selvsagt langt større muligheter til å dreie SV mot venstre. Men det er ikke gitt at det blir hennes prosjekt.

Det var ingen over og ingen ved siden av Audun Lysbakken som har ledet SV de siste ti årene.  Kirsti Bergstø er klok og erfaren nok til å forstå at hun ikke bør bruke første anledning som ny leder til å gjøre en venstresving. Nye partiledere må være opptatt av å bygge autoritet og få med seg alle grupper i partiet. 

SV er ikke i en enkel posisjon, men den er avklart. Partiet må føre en markert opposisjonspolitikk for å demme opp for velgere som kan fristes til å gå til Rødt. Samtidig vet Bergstø at SV ikke har noe annet valg enn å sørge for at Jonas Gahr Støre er statsminister.

I Audun Lysbakkens spor

Audun Lysbakken hadde kontroll over SV. Det vil ta lang tid før Kirsti Bergstø oppnår en like sterk posisjon i partiet som ham. Det kan være hun aldri kommer dit, for det spesielle for SV er at de alt ser ut til å ha en kandidat som står klar til å overta etter Bergstø. Kari Elisabeth Kaski har alt inntatt denne posisjonen.

For noen uker siden fortalte Kaski at hun var i sterk tvil om hun kunne påta seg ledervervet fordi hun nylig har fått barn. Det krever sitt. Samtidig åpnet hun for at hun kunne vurdere å stille som leder om hun var eneste kandidat. Da hun i går skrev på Facebook at hun ikke kunne stille seg til disposisjon «denne gang», ble det tolket som om hun kan tenke seg å bli leder senere.

Det er tydeligvis ikke noe i veien med Kaskis politiske selvbilde. Hun vil ikke gå over i historien som lederen SV aldri fikk. Det ser ut som om hun regner seg selv som den beste kandidaten til å ta over etter Lysbakken. Hun er ikke alene om det.

Det som mangler fra Kaskis side, er en tydelig og troverdig støtte til Bergstø som leder. Her ligger det en kime til uro i partiet.

Når Kaski snart vender tilbake til Stortinget som finanspolitisk talsperson for SV, må hun forholde seg til at det er Bergstø som er sjefen. Kaskis jobb er å bidra til at Bergstø bygger autoritet som partileder. Hvis Bergstø er i tvil om Kaski vil gi henne helhjertet støtte, vil Bergstø finne en annen finanspolitisk talsperson. Det kan igjen øke spenningen i partiet.