Magne Lerø: Rydd opp, og behold goder for politikere

I sin tid ble til og med Gro Harlem Brundtland (Ap) og Kjell Magne Bondevik (KrF) anklaget for å ha fått pensjon de ikke hadde krav på. Det viste seg at det ikke var hold i det. De hadde sitt på det tørre.

Riksrevisjonen mente den gang at andre politikere hadde misbrukt pensjonsordningen. Det stemte heller ikke. En ekspertgruppe mente det var andre enn dem igjen som hadde gått over streken.

Alle saker fordunstet som dugg for solen, for reglene var så uklare. Den eneste som påviselig hadde brutt love, var Anders Talleraas (H). Han hadde ikke definert styrehonorar som lønn. Det skulle gått til fratrekk fra det han mottok fra Stortinget.

Så fikk vi surret med reiseregninger. Er det noe det er lett å surre med, så er det det. Å huske å levere alle med diverse bilag, er en prestasjon i seg selv. Men riktig skal det selvsagt være. I alle fall bør politikere som til og med har folk til å hjelpe seg, klare det.

Neste skandale var pendlerboliger. Det førte til tre profilerte politikeres fall fordi det ble opplest og vedtatt at de hadde brutt reglene. Noen mente det var en opplagt sak for politiet.

I går slo Riksrevisjonen fast at ingen politikere har brutt reglene. Hadde deres rapport foreligget i dag, kunne Kjell Ingolf Ropstad fortsatt vært leder i KrF, Hadia Tajik nestleder i Ap og Eva Kristin Hansen (Ap) vært stortingspresident.

I ettertid går det selvsagt an å mene at om de juridisk hadde sitt på det tørre, burde deres etiske kompass vist at de ikke burde ha benyttet seg av ordningen.

Så var det skatten. Her får vi konstatere at ligningsmyndighetene ikke er enige med Statsministerens kontor og Stortingets administrasjon. Presidentskapet vil ha saken ut av verden og lar ligningsmyndighetene vinne.

Nå har Riksrevisjonen konkludert med at 50 politikere har mottatt mer etterlønn enn de hadde krav på.

Her fordeler politikerne seg i flere grupper: De som ikke har ant at de har fått for mye etterlønn, de som har visst det og forsøkt å finne ut hva de skal ha, de som ikke har brydd seg med det og de som bevisst eller ubevisst har latt være å rapportere inntekter som skulle gått i fratrekk fra etterlønnen.

Om reglene er aldri så uklare, kan ikke politikerne fri seg fra ansvaret. Det er som det er med skatten og ytelser fra Nav. Det er den enkeltes ansvar at det som rapporteres, er riktig.

Problemet er ikke korrupte politikere, men at politikerne er som folk flest: De utnytter de ordningene som gjelder.

Men det er skjebnesvangert for en politiker å utnytte regler som jurister mener er uklare og opinionen mener er for gode. Mediene elsker å påvise feil, særlig om det er politikkere som kan stilles til ansvar.

Fordi politikerne vedtar lovene, mener mediene og opinionen at de bør følge dem til punkt og prikke. Om noen mener at de ikke har gjort det, blir det et oppslag.

Flere politikere som enkeltindivider har grunn til å være forbannet på Stortinget som arbeidsgiver. De burde kunne forvente og forlange at regler de er forpliktet på, er klare, at de får svar som er til å forstå når de spør og at utbetalinger og refusjoner blir kontrollert.

Stortinget har ikke fulgt med i timen. De har holdt seg med ordninger som har åpnet for skjønn – og noen har «skjønt» på en måte som gitt dem for mye utbetalt.

Om de ikke mener det selv, er det andre som mener det. Slik er det mer uklare regler.

Politikerne har skapt et samfunn der alle som mottar lønn og godtgjørelse, må være pinlig nøyaktige og sikre at de har sitt på det tørre i forhold til reglene.

Derfor florerer det med tilsyn og kontrollører på alle plan i samfunnet. Men ikke på Stortinget.

I forvaltningen må de stadig finne plass til nye kontrollører. Stortinget mangler det kontrollapparatet som de har ellers i forvaltninger. De har det i prinsippet, men ikke i praksis. Stortinget trenger flere ansatte som kan kontrollere at politikere ikke får utbetalt flere kroner enn de de strengt tatt har rett på.

Det betyr at drift av Stortinget vil koste noe mer. Fordelen vil være at mediene vil slutte med å be om å få utlevert reiseregninger fordi de vil være kontrollerte etter alle kunstens regler.

Politikerne er ikke kjeltringer. De er heller ikke spesielt griske eller mer surrete enn folk flest. Problemet er at de har latt være å undergi seg selv det kontrollregimet som gjelder ellers i samfunnet.

Det blir de nå tvunget til. Det må ryddes opp. De må lage klare regler som ikke en gang de mest tungnemme har problemer med å forstå. Og alt må passere Stortingets kontrollører som skal stille spørsmål med alt.

Men politikere må slippe å begrunne hvorfor de riser så ofte til det fylket de representerer.  De bør reise for å møte sine velgere så ofte de orker.

Rødt og SV tar i VG til orde for at ordningen med etterlønn bør skrotes. Det bør den ikke. Å være stortingsrepresentant er ikke en jobb på lik linje med andre. Ikke har de fast arbeidstid og ikke er det noen som skal bestemme hva de skal bruke arbeidsdagen til.

Ved valg kan de bli vraket. Etter flere år på Stortinget er flere blitt faglig utdatert og trenger tid for å bli faglig oppdatert igjen, for at de skal kunne utøve yrket sitt.

Selvsagt skal stortingspolitikere også havne på Nav etter hvert dersom de ikke klarer å få seg ny jobb. Men de skal, som andre ansatte, sikres lønn i en periode etter de er blitt vraket eller trekker seg fra vervet.

Stortingspolitikere bør sikres lønn i noen måneder etter at de går av, men med arbeidsplikt for partiet, om ønskelig – og med fratrekk av inntekter som utbetales i denne perioden. Skriver de bok, er det en fornuftig aktivitet som gir inntekter først i framtiden.

Vi bør også ha ordninger som gjør at stortingspolitikere som andre fagfolk kan søke om lønnet permisjon eller etterlønn for å bli faglig oppdatert.

Stortingsrepresentanter må betraktes som ledere. De har en grei lønn, men de må sikres ordninger som gjør at de ikke havner på Nav fra 1. oktober selv om de blir vraket av velgerne noen uker før.