Magne Lerø: Rødt holder på Moxnes, om han orker

­Bjørnar Moxnes er sykemeldt fram til 18 juli. Det får han også pepper for i sosiale medier. Påstanden om at det er for lett å sykemelde seg, dukket opp med jevne mellomrom.

Det kan de si som ikke har erfaring med hva et massivt mediepress over flere dager fører til.

Moxnes er skyld i sin egen sykdom. Han har skapt kaos i eget hode. Han har drevet seg selv inn i en følelsesmessig ubalanse som gjør at han ikke mestrer hverdagen. Han trenger noen uker for å komme til hektene igjen, tenke klarere og fungere med den forutsigbarhet og troverdighet en partileder er avhengig av.

Etter at Moxnes har «drete på draget», for å bruke nestleder Marie Sneve Martinussens uttrykk, har han mistet tillit hos titusener, blitt latterliggjort og sablet ned som en ufordragelig tyv i sosiale medier. Nestlederen sier rett ut at han surrer og roter.

Moxnes må finne seg i at han i offentlighetene framover blir sett på og betegnet som en tyv. Det ser ut til at det er et mindretall som tror at det ikke var meningen å stjele brillene.

Om landsstyret i Rødt tror at Moxnes stjal brillene med viten og vilje eller at det var et uhell, er ikke avgjørende. Deres oppgave er ikke å vurdere tillitsvalgtes moral. De skal ta stilling til hva partiet er tjent med.

Ledere som har en sterk stilling i et parti eller en bedrift, kan gjøre store feil uten at det får konsekvenser. Ledere som står svakt, kan miste posisjonen om de begår en liten feil.

Bjørnar Moxnes har en så sterk stilling i Rødt etter elleve år som partileder, at han kan komme unna med et tyveri og for å ha forårsaket en av de største politiske skandalene i løpet av de siste tiårene.

Hadde Rødt hatt en nestleder eller en annen sentral figur som sikler etter å overta som partileder, ville Moxnes ikke fått den samme støtten fra egne rekker.

Landsstyret i Rødt mener de er mest tjent med at Moxnes fortsetter som partileder. De er ikke  klare for en kamp om lederposisjonen.  

Det er ikke gitt at enighetene er så massive som vi får inntrykk av. For landsstyret er det utenkelig å gi Moxnes sparken. Det har de da heller ikke mandat til. Han er valgt av landsmøtet. Skal Moxnes gå av, må han velge det selv. Det kan være flere i landsstyret som håper det skjer.

Ledere som må trekke seg, er gjerne opptatt av at de skal velge det selv. Sist dette ble understreket var da Anette Trettebergstuen trakk seg som kulturminister. Hun gjorde et poeng av at det var hennes valg, ikke et pålegg fra Jonas Gahr Støre.

Når landsstyret i Rødt er så tydelige på at de har tillit til Moxnes, er det avgjørende for ham. Politiske ledere kan tåle mye juling fra opposisjonen og i mediene. Det er kritikk og mistillit fra ens egne det er blytungt å leve med.

For tiden er ikke Moxnes i stand til å leder Rødt. Han har kjørt seg selv i grøfta og er i psykisk ubalanse. Han som til vanlig framstår som veloverveid, klar og sterk, roter og surrer. Han sier en ting den ene dagen om hva som skjedde og noe annet den neste.

Om han bløffer eller rett og slett tror på sine egne bortforklaringer, er ikke godt å si. Det er interessant ut fra et psykologisk perspektiv at en så dyktig og oppegående person som Bjørnar Moxnes leder seg selv inn i et slikt kaos.

I ettertankens lys, kan det være han innser at Paulus har rett når han i brevet til Romerne skriver at det «det gode han vil, det gjør han ikke, men det onde han ikke vil, det gjør han.»

Moxnes som er kjent for å svinge pisken over grådighet og uvettig pengebruk, er så visst ikke noe dydsmønster. De som mener han til vanlig går for langt i å vifte med en moralsk pekefinger, kan nå innvende at han ikke er det spor bedre enn andre.  

Medieomtalen er så massiv og negativ at Moxnes vinner sympati langt ut over de røde velgernes rekker.  

Bjørnar Moxnes framstår offentlig som en annen type, med en annen profil enn før tyveriet ble kjent.

Det endrede mediebilde kan også rokker med Moxnes selvbilde. Han må nyorientere seg og finne ut av hvordan han skal profilere seg og partiet. Han kan ikke kjøre videre på den gamle retorikken som om ingen ting har hendt.  

Tyveriet vil henge ved Moxnes i lang tid framover. Han vet neppe i dag ikke hvilke konsekvenser det vil få for ham som partileder.

En leder som tabber seg ut for hele nasjonen og blir sykemeldt av egen uforstand, trenger tid på å restituere seg. Han må etter noen uker vise partiet og velgerne at han er i støtet, at han har kraft og gnist til å leder partiet inn i valgkampen.

Han må mobilisere alt han har av vilje, evne og energi for å komme på offensiven igjen. Han må orke. Det blir ikke lett.

Problemet for Moxnes er at det ikke er samsvar mellom hans egen historie og hvordan et flertall oppfatter det som skjedde. Moxnes beklager og sier han skammer seg over en feil han gjorde, men at det ikke var meningen.

Det kunne vært lettere å komme på offensiven om han innrømmet at han stjal og ba om tilgivelse. Men bildet av seg selv som tyv, makter ikke Moxnes å leve med. Derfor tar han ikke et helhjertet oppgjør med sine handlinger. Han håper istedenfor at det går over.

Etter gårsdagens møte i landsstyret, vil det neppe skje at landsstyremedlemmer går ut offentlig ut og ber Moxnes trekke seg. Men sentrale personer i partiet kan gi ham beskjed om at det er det beste både for ham og partiet, tross alt.

I dag mener Rødt at det beste for partiet er at Moxnes fortsetter som partileder. Den oppfatningen kan endre seg gjennom sommeren.