Magne Lerø: Regjeringen bør gi LO et kontant nei

­LO kan måtte be regjeringen bidra under årets lønnsoppgjør ved å bremse utgiftene til strøm, mat og renter, skriver Klassekampen. Bakgrunnen er at fjorårets prisvekst på 5,8 prosent gir en kraftig nedgang i reallønnen.

– Det er ekstremt vanskelig for LO å gå inn i et tariffoppgjør uten minst å ha som ambisjon å opprettholde kjøpekraft, sier Jan Olav Andersen, lederen av El og IT Forbundet. Han sitter også i LOs inntektspolitiske utvalg som forbereder tariffoppgjøret.

Christopher Beckham i Handel og Kontor, Jørn Eggum i Fellesforbundet og Mette Nord, leder i Fellesforbundet, er på samme linje.

– Hvis vi får en håndsrekning som gjøre at medlemmene våre betaler mindre av inntekten sin til strøm fordi de får dekket mer av staten, vil det virke inn på de økonomiske kravene vi stiller ved årets oppgjør, sier Eggum.

Han krever en bedre strømstøtteordning som gjør at «folk flest klarer å betale regningene sine».

LO må visst ha det inn med teskje. Regjeringen har vært tydelig på at den offentlige pengebruken skal ned for å hindre at renten øker mer. Det er en drøm å tro at regjeringen vil hente milliarder ut fra Oljefondet for å lette årets lønnsoppgjør. Statsbudsjettet er vedtatt. Er det ett år regjeringen bør holde god avstand til partene, så er det i år.

Regjeringen trenger ikke drive med selvplaging ved å si høyt at de inderlig håper på lave lønnstillegg i år. Det er det beste som kan skje norsk økonomi. Økt lønn betyr økte priser og økte rente.

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum får dra ut i stormen igjen og kjøre reprise på argumentasjonen i høst for et stramt statsbudsjett.

Om det skulle være rom for økte bevilgninger i revidert budsjett som legges fram i mai, står ikke «mer penger til folk som er i jobb» øverst på prioriteringslisten. Økt støtte til dem som mottar trygd og økte bevilgninger til helsevesenet står i alle fall høyere oppe på listen.

Det er forståelig at Fellesforbundet, som skal fronte oppgjøret i frontfagene, vil ha et bidrag fra staten som kan regnes med i forhandlingene på et vis. Hvis ikke staten bidrar, må de hente lønnsøkningen ut fra bedriftene. De vet hva NHO vil mene om årets oppgjør. I ulike varianter vil de få høre at «er det et år det ikke er rom for lønnsøkning, er det i år.»

Situasjonen er kritisk for mange bedrifter. Det ved Fellesforbundet. Store lønnstillegg vil betyr at de graver sin egen grav en rekke steder i landet.

Regjeringen vet også at Fellesforbundet vet. Fellesforbundet vet også at regjeringen ikke kan blande seg inn i et lønnsoppgjør. Og alle vet at det vil være fullstendig galskap å gå til streik i den situasjonen bedriftene befinner seg i.

Når LO kommer med slike utspill, er det for å vise medlemmene at de står på for å sikre deres interesser. Det er poenget med fagforeninger.

LO vegrer seg naturlig nok for å si til sine medlemmer at det er for norske arbeidstakere som for arbeidstakere i andre landene i Europa, nemlig at reallønnen synker som følge av den krisen vi er inne i. Vi må leve med reallønnsnedgang til bedriftene går med pene overskudd,  prisene kommer under kontroll og regjeringen kan tillate noe økt pengebruk.

Ved å stå hardt på krava om økt strømstøtte, forsøker LO å gjøre det lettere for seg selv – og vanskeligere for regjeringen. Når LO stiller krav de vet ikke kan innfris, faller sannsynligvis Ap enda lenger nedover på meningsmålingene.