Magne Lerø: Nationaltheatret – en verkebyll for kulturministeren

­Det er over 10 år siden vedtaket om en total rehabilitering av Nationaltheatret ble fattet. Planene ble lagt fram i 2015. Da kostnadene etter hvert kom på bordet, ble det klart at det ble for dyrt å bygge en amfiscene i et tilbygg under bakken på plassen foran hovedbygningen.

Løsningen ble å lete etter en amfiscene et annet sted i byen. Bygninger som egner seg for teaterframføringen, er det ikke mange av. De fant ingen bygninger i Oslo som kunne dekke teatrets behov.

Kulturdepartementet sitter også med et annet problem i fanget. De må finne noe det gamle, ærverdige Nasjonalgalleriet kan brukes til. Galleriets venner ivrer for at det fortsatt skal brukes til kunst, gjerne i tilknytning til Nasjonalmuseet.

Sparebankstiftelsen har brukt millioner på en utredning av mulighetene knyttet til Nasjonalgalleriet. De har sagt at de vil bidra med flere titalls millioner til et felles utstillingssted for flere museer, administrert av Nasjonalmuseet. Problemet er årlige bevilgninger til drift. Forslag om å øke bevilgningene til Nasjonalmuseet for at det skal kunne stilles ut mer nasjonal kunst, er dødfødt.

I fjor dukket ideen om å bruke deler av Nasjonalgalleriet til scene for Nationaltheatret opp. Daværende kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) ba Statsbygg utrede om det kan bygges en avlastningsscene for Nationaltheatret under jorden på Tullinløkka som kan knyttes sammen med Nasjonalgalleriet. Utredningen skal være ferdig innen årsskiftet.

Skuespillere, ansatte og ledelse ved Nationaltheatret må smøre seg med tålmodighet. De kan trøste seg med at de i det minste har fått noen millioner til nødsikring av bygningen slik at de kan holde driftene gående i eksisterende bygning enda noen år.

I sommer kunne Klassekampen forteller at Statsbygg hadde funnet alunskifer der et nytt underjordisk teaterbygg er tenkt plassert. Det betyr ikke at det er umulig å bygge under bakken, men det er 10 ganger så dyrt å fjerne alunskifer og sikre grunnen sammenliknet med vanlige grunnarbeider.

Hvor mange tonn som må kjøres vekk og hva grunnarbeidet vil koste, er ikke kjent. En ny underjordisk scene og rehabiliteringen av den nåværende teaterbygningen kan fort komme til å koste mellom 5 til 8 milliarder kroner.

Høyre har vendt tommelen ned før prislappen er kjent. I og med at utredningen ikke er ferdig, er det lite trolig at kulturminister Lubna Jaffery (Ap) vil sette foten ned i høst, med henvisning til at det blir for dyrt. Hun tar ikke livet av Anette Trettebergstuens prosjekt før hun må.

Jaffery har mer enn nok med å få på plass et budsjett for neste år som ikke betyr kutt i bevilgningene til kulturinstitusjonene. Teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret roper høyt om at de må bygge ned virksomheten med mindre de klarer å samle inn penger til drift eller bevilgningene øker.

På nyåret må Jaffery bestemme seg for om hun vil kjempe for milliarder til et nybygg for Nationaltheatret eller droppe planene. Om hun ender opp med å ville kjempe for at det skal bevilges godt over fem milliarder kroner til Nationaltheatret, vil det være bortimot et under om hun får Senterpartiet med på en slik Oslo-satsing.

I en tid hvor kulturinstitusjonene må kutte kostnader, er det krevende å vinne fram med nye, dyre kultursatsinger. Det vil kulturministeren smertelig erfare.

Det er sannsynligvis denne nøkterne erkjennelsen som ligger til grunn når Egil Mikkelsen, professor emeritus, tidligere direktør ved Kulturhistorisk museum, i et innlegg i Aftenposten peker på at Nationaltheatret ikke er avhengig av at det bygges en ny scene for at de skal kunne gå i gang med rehabiliteringen.

Han mener at de i perioder kan få benytte Centralteatret, Chat Noir, Victoria og Christiania teater. Nå åpner også Ibsen museum og teater. Nationaltheatret har også biscenen Torshovteatret, Kanonhallen på Løren og Økernsenteret. Han mener det også bør være mulig for Nationaltheatret å sette opp forestillinger andre steder i landet.

Istedenfor å vente på en nytt underjordisk amfiscene på Tullinløkka, som det neppe blir noe av, er alternativet å finne kreative løsninger i rehabiliteringsperioden.

Teatersjef Kristian Seltun ved Nationaltheatret avviser Mikkelsens løsning. Han peker på at hovedscenen står for 70 prosent av aktiviteten og at de trenger en hovedscene 365 dager i året.

Situasjonen virker låst. Det har i alle fall ikke så langt vært mulig å finne en scene som rommer flere hundre og som kan stå til Nasjonalteatrets disposisjon i flere år.

Vi kan ende opp med Mikkelsens løsning rett og slett fordi det blir for dyrt å bygge en ny avlastningsscene. Men ennå lever teaterets ansatte og venner i håpet om at det kan bygges en amfiscene under bakken på Tullinløkka.