Magne Lerø: Mer styring gir kaos og økt konflikt i folkekirken

­Statskirken er en saga blott, men Stortinget har vedtatt at Den norske kirke fortsatt skal være en folkekirke med indre selvstyre som andre trossamfunn og Kirkemøtet som øverste myndighet. I dag åpner Kirkemøtet.

En skulle da tro at vedtak Kirkemøtet fatter, er forpliktende for alle ledd i kirken. Om det er slik på papiret, er det ikke slik i praksis.

Den norske kirke består historisk sett av en statlig embetsmannsdel med biskoper og prester som aktører, finansiert over statsbudsjettet. Resten av den kirkelige aktivitet som skjer på meningshetsplanet, er det kommunene som har ansvar for å finansiere.

Med penger følger det styring. Når Den norske kirke finansieres både fra staten og kommunen, er det duket for konflikt.

Staten har overtatt all finansiering av de andre trossamfunnene. Det ble signaliserte at de var villige til å fullfinansiere også driften av Den norske kirke. Det ville ikke et flertall i kirken. Frykten for en sentralstyrt kirke var for stor. Med en slik modell ville hele fellesrådstrukturen som er bygget opp over flere tiår, falle sammen.

Ingen vil nedlegge seg selv. Fellesrådene kjempet imot – og vant fram.

I dag er det prostene, leder for prestene, som igjen rapporterer til bispedømmeråd og biskop. De andre som jobber i kirken, er ansatt i fellesrådet. For 18 år siden vedtok Kirkemøtet at de ville ha en felles arbeidsgiverlinje i kirken.

Når folkekirken skal bestå av en statlig finansiert og en kommunal finansiert del, ble spørsmålet om alle skulle ansettes i «den kommunale fellesrådsdelen» eller sentralt. Meningene var delte. Prestene var krystallklare på at de ville beholde sitt arbeidsgiverforhold sentralt og ikke fordeles på 358 fellesråd.

Det var vært utredninger og høringer over en lav sko. Framfor å velge en tydelig modell, vedtok Kirkemøtet i fjor med en stemmes overvekt et kompromiss som gikk ut på at prestene fortsatt skulle være ansatt sentralt, mens øvrige ansatte skulle beholde fellesrådene som arbeidsgiver. Men ansvaret for å utøve arbeidsgiveransvaret skulle i praksis skje ved at fellesrådene med sin daglige ledelse og prosten skulle samarbeide.

Kirkemøtets kompromissforslag er utredet og har vært ute på høring. Kritikken hagler. Forslaget betegnes som uklarhet satt i system. Knapt noen har tro på at det som foreslås, vil fungere i praksis.

Kirkemøtet som samles i dag, må ta stilling til et forslag om at det skal settes strek over de vedtak som er fattet og leve videre med dagens ordninger.

Å legge 18 års arbeid med tusenvis av notater og høringer i skuffen, er så radikalt som det kan få blitt. Det kan likevel være det som får flertall, fordi protestene mot det som er vedtatt, er så sterke.

Kirkemøtet har gitt seg i kast med et styringsprosjekt de ikke kommer i mål med når folkekirken skal finansieres både av staten og kommunen og sterke maktgrupperinger forsvarer denne modellen.

Bestrebelsene på å skape bedre styring og en mer enhetlig ledelse har ført til mer kaos og uklarhet. Kirkerådet er i ferd med å miste autoritet. Kirkemøtet klarer ikke samle seg om løsninger som fungerer i praksis.

Det har gått så langt Kirkens arbeidsgiverorganisasjon (KA) går imot det forslaget som Kirkerådet fremmer for Kirkemøtet basert på Kirkemøtets vedtak. Noe annet kan selvsagt ikke Kirkerådet basere seg på.

Den norske kirke holder seg altså med en arbeidsgiverorganisasjon som samtidig er en interesseorganisasjon for fellesrådene lokalt som er imot det Kirkemøtet vedtar.

I Vårt Land i dag kritiserer medlemmer av Kirkemøtet de største fellesrådene for å motarbeide vedtak som Kirkemøtet fatter. Fellesrådene forsvarer seg med at det er nødvendig å si ifra og at det er en demokratisk rettighet å advare mot vedtak de tror vil skape nye store problemer.

I planen som foreligger, er biskopene satt på sidelinjen. De skal ikke lenger være sjefer med beslutningsmyndighet, men tilsynsmenn og åndelige ledere.

Tanken er videre at prestene skal være prester og ikke ledere. Sju sokneprester skriver i Vårt Land i dag at det er nettopp ledere de vil være når de først er sokneprester.

Når det blåser opp i fjellet, er det ingen skam å snu. Når en organisasjon i 18 år har forsøkt å få til en styringsreform og det kun ender med strid og kaos, er det heller ingen skam å snu.

Det er det som skjer i menighetene som teller. De kan leve med svakhetene i dagens struktur.

Det går nedover med folkekirken på alle områder. Det er bare et tidsspørsmål før «kommunekirkens» dager er talte. Da blir det enklere samle seg om en ny organisasjonsmodell.

Den norske kirke er en overbyråkratisert koloss. Det er ikke behov for 350 organer som skal utøve arbeidsgiveransvar og 1.164 menighetsråd.

Det fint med mange ansatte i en menighet. Strengt tatt er det bare en prest og en administrator en menighet må ha. Når prester er samlingspunktet for en menighet, bør presten også være leder for menigheten underlagt menighetsrådet. Det trengs ikke en byråkrat eller daglig leder ved siden av soknepresten. Det en menighet trenger ved siden av soknepresten og andre ansatte er en administrator som gjerne kan jobbe for flere menigheter. En prest bør jobbe mest mulig i en menighet.

Når Kirkemøtet ikke makter å finne en løsning, får de få fullmakt til å finne løsninger på lokalt.