Magne Lerø: Kommunalt selvstyre gir økte forskjeller

­Før feriestillheten senket seg over land og folk og valgkampen gikk i sommermodus, kunne Erna Solberg fortelle at saksbehandlingstiden skal ned i alle kommuner der Høyre styrer. Bakgrunnen for utspillet er at saksbehandlingstiden har økt i en rekke kommuner. Solberg mener det står i veien for vekst i næringslivet og at det ikke er i befolkningens interesse.

Det har hun helt rett i – og alle er enige. Det er umulig å oppdrive en eneste politiker som ikke mener at saksbehandlingstiden må ned.

At Erna Solberg og andre med henne i en valgkamp vil kutte saksbehandlingstiden, er bortimot verdiløst. Skal saksbehandlingstiden ned, må lover endres. Det må være færre forhold en kommune må vurdere saker på grunnlag av, og kommunene må få større selvstyre. Det betyr færre saker som må føres oppover i systemet for godkjenning av statsforvalter og departement.

Raskere saksbehandling betyr mindre nasjonal innblanding, med mindre departement, statsforvaltere og kommunene kan ansette flere byråkrater i håp om å få saker raskere igjennom. Men å utvide byråkratiet, er det ingen som tar til orde for. Byråkratiet eser likevel ut, fordi politikerne på nasjonalt plan vedtar stadig flere lover eller politiske føringer som skal følges opp.

Økt saksbehandlingstid er et resultat av den nasjonale politikken som føres.

Forvaltningen jobber på samme måte enten det er de borgerlige eller de rødgrønne som styrer. Slik skal det være. Forvaltningen skal arbeide på grunnlag av regler, lover og retningslinjer.

De borgerlige og rødgrønne står heller ikke for en vesentlig forskjellig styringstenkning. Regjeringen snakker høyt og godt om en tillitsreform. Den har ikke gitt utslag som de borgerlige ikke er med på.

Det går en tydelig skillelinje mellom de borgerlige og rødgrønne når det gjelder private aktørers rolle innen helse, omsorg og utdanning. Regjeringen strever med å få redusert antallet private aktører innen barnevern, for eksempel. Hvor langt de kommer med å erstatte kommersielle aktører med ideelle og offentlige, er ikke godt å si.

Det er imidlertid ikke slik at regjeringen ikke inngår nye avtaler med private aktører. Da det nylig ble inngått avtaler om å etablere flere bosteder for flyktninger, ble flere private aktører trukket inn.

Når det gjelder kommersielle aktørers rolle innen helse, omsorg og utdanning, er det verdt å høre på hva Erna Solberg sier. For dette er politikk, ikke forvaltning.

Stortinget har ansvar for å fordele bevilgninger til kommunene ut fra gitt kriterier. Her kan Høyre framover komme med utspill som gir økte bevilgninger til de store byene på bekostning av de mindre kommunene. Det vil ikke en regjering med Senterpartiet godta.

Arbeids- og kostnadsfordelingen mellom stat og kommune ligger rimelig fast. Frp har i flere perioder kjørt hardt på at det bør være et statlig ansvar å sikre at alle eldre som trenger det, får plass på et sykehjem. Det er gjennomført forsøk med å la staten ta over denne delen av eldreomsorgen.

Det har blitt med forsøket. Sykehjem er kommunenes ansvar, men staten stiller opp med kapital om det trengs.

SV prøver seg i år med en ny variant av hva staten skal ta over ansvaret for. Hjelpetilbudet for folk med funksjonsnedsettelser varierer mellom kommune. Lars Haltbrekken (SV) tar i Klassekampen til orde for at staten skal ta over styringen av BPA – Brukerstyrt personlig assistanse.

BPA ble vedtatt i 2016. Ordningen finansieres av kommunene. Hvor mange timer den enkelte får, varierer ut fra hvor mange ressurser kommunen setter av til denne tjenesten.

Personer med BPA som flytter til en kommune, kan oppleve å få færre timer per uke til disposisjon. En slik forskjellsbehandling vil ikke Haltbrekken godta. Derfor vil han at staten skal overta ansvaret.

Det er ikke bare når det gjelder BPA at det er store forskjeller mellom kommunene. I noen kommuner får ikke eldre plass på et sykehjem før de er alvorlig syke. Det varierer mye når det gjelder hjelp til rusavhengige. Noen kommuner har ikke råd til lærebøker, og det er mange elever som trenger spesialundervisning, som ikke får det.

Omsorgs-, undervisnings- og tjenestetilbud i kommunene varierer. Noen kommuner bevilger mer til skole enn til eldre. Slik blir det når staten ikke detaljstyrer kommunestyrets bevilgninger.

Det er kommunene som må prioritere. Skal vi ha full likhet og rettferdighet, må staten få ansvaret for alle velferdsordninger. Det er det ingen politikere som har tatt til orde for. Det tales heller varmt om det kommunale selvstyret.

Kommunalt selvstyre betyr forskjeller mellom kommunene. Det må vi leve med. Vi må også leve med politikere som hiver seg på ideer om likhet som bryter med det lokale selvstyret.