Magne Lerø: Idrettsforbundet må, men kan tape på å kåre en vinner

­I store, sammensatte organisasjoner – og partier – er det ulike interessegrupper som kjemper om innflytelse. Det foregår en kontinuerlig maktkamp i det stille, og noen ganger slår den ut i åpen strid.

Når sterke interessemotsetninger står mot hverandre over tid, blandes sak og person. Det er naturlig at det skjer. For personer som innehar en posisjon, er satt til å ivareta interesser og saker som den gruppen de representerer, brenner for.

For den som skal være øverste leder i en organisasjon, kreves det at en klarer å balansere krav og forventninger til den grupperingen en representerer med andre syn og interesser i organisasjonen.

Øverste leder må vise styrke og fasthet, men samtidig ha evnen til å snekre kompromisser. En må kunne skjære igjennom, men også kunne la saker ligge som burde vært løst, fordi det ikke er mulig å finne samlende løsninger.

Berit Kjøll ble overraskende valgt til president i Norges Idrettsforbund for fire år siden. Hun framsto ikke som samlende den gang og har ikke gjort det siden. Hun ble valgt fordi hun har solid erfaring som leder fra flere topplederstillinger i næringslivet, kjenner idrettsbevegelsen godt og står fram som en kandidat med driv og pågangsmot.

De som ikke støttet hennes kandidatur for fire år siden, har akseptert henne som leder. Slik er demokratiet. Noen taper og noen vinner. Men hvis det alltid er en fløy som taper og som føler seg tilsidesatt, har en organisasjon et problem.

Berit Kjøll og hennes støttespillere er fornøyde med den innsatsen hun har gjort som president. De vil ha mer av det samme.

Det siste året har imidlertid misnøyen med Kjøll som president økt. Det må vi kunne tro har sammenheng med at de skal velge ny ledelse i juni. Kjøll beskrives som en fløykandidat, og hun framstår ikke som samlende.

Den siste striden hun er blitt koblet til, gjelder en varslingssak som har kostet Idrettsforbundet 1,4 millioner kroner. Kjøll har ikke vært involvert i saken, men kritikerne gjør henne ansvarlig.

Valgkomiteen er delt. Et mindretall vil at Berit Kjøll skal fortsette som president. Flertallet vil at visepresident Zaineb Al- Samarai skal overta.

I en debatt mellom de to kandidatene sier Kjøll rett ut at hun har mest ledererfaring og at Al-Samarai bør skaffe seg mer erfaring før hun påtar seg et så tungt verv. Kjøll mangler i alle fall ikke selvbevissthet og tro på egne evner.

Om en sammenlikner CV-en til Kjøll og Al-Samarai, framstår Kjøll som bedre kvalifisert ut fra nær sagt alle kriterier som kan legges til grunn for hvem som bør velges til øverste leder for norsk idrett. Det får så være. Kjøll har mistet tillit innad og framstår ikke som samlende.  

Zaineb Al- Samarai er dyktig, samlende og ser ut til å ha de egenskapene som trengs for å bygge tillit. Presidenten skal lede et team. Flertallet i valgkomiteen mener Al-Samarai vil være den beste teambyggeren.

Det finnes mange dyktige ledere innen idrettsbevegelsen. En kunne ha forventet at noen hadde kjørt fram en tungvekter som motkandidat til Kjøll. Det har ikke skjedd.

Kjøll er en fighter. Hun liker å være leder, sier hun. Derfor vil hun gjerne fortsette. Hun tar ikke den delte innstillingen fra valgkomiteen som et nederlag. Det gir heller energi, sier hun.

Om Kjøll blir valgt, er det en fare for at spenningen innen norsk idrett fryser fast. Men det er ikke sikkert. Kjøll har driv, er uredd og kan skape engasjement. Det kan til og med være hun kan justere sin lederstil noen hakk. Det er ikke for seint å gjøre adferdsmessige justeringer og endre mening selv for de som er blitt 67 år.

Det kan gå utmerket med Zaineb Al- Samarai i presidentstolen. Faren er at hun ikke har solid ledererfaring å trekke på når situasjoner tilspisser seg og lederens oppgave blir å vise vei videre.

Hvem som bør velges, har ikke utenforstående et grunnlag for å vurdere. Det er de tillitsvalgte som skal avgjøre hvem de mener er den beste lederen for Norges Idrettsforbund i den situasjonen de befinner seg i.

Det kan brygge opp til en heftig strid med to kvinner som symboler for interessekamp og maktspill. Det tåler Idrettsforbundet. Det er ingen som står fram og ber noen trekke seg. Her skal det skje et demokratisk valg.

Det skal det også på Aps landsmøte – i prinsippet, men ikke i praksis. Det legges opp til at valgkomiteens innstilling klappes igjennom. Jonas Gahr Støre har ringt Helga Pedersen for å forvisse seg om at hun ikke vil utfordre valgkomiteen.

Det beste for partiet, i den situasjonen de befinner seg i, er å unngå kampvoteringer på landsmøtet som gjør noen fløyer i partiet til tapere og andre til vinnere. Det har han nok rett i. Slik er det i politikkens verden, i alle fall i Ap for tiden.

En åpen demokratisk kamp om toppledervervet er sannsynligvis nødvendig og det beste for Norges Idrettsforbund.