Magne Lerø: Helse – en umulig vinnersak for regjeringen

Regjeringen vil prioritere det offentlige helsevesenet på bekostning av det private, men det er på ingen måte en revolusjon på gang. Så langt har det først og fremst dreid seg om utredninger og prat.

Det private helsetilbudet er i vekst, et godt stykke på vei finansiert av helseforsikringer. Flere steder begynner mangelen på helsepersonell å bli prekær, mens private helseforetak ser ut til å få tak i de folkene de trenger. Det er også et godt tilsig av sykepleiere til utleiefirmaene.

Regjeringen har gitt helseforetakene beskjed om å kutte ned på innleie og satse på fast ansatte. Det er lettere sagt enn gjort. I den nordligste del av landet mangler de rundt 1.000 ansatte innen helse og omsorg. Det er ikke noe de ønsker seg mer av enn fast ansatte. I praksis ender de opp som storforbrukere av innleid arbeidskraft.

Helsepolitikk var ikke en hovedsak på Aps landsmøte. Det kunne det vært, for er det noe regjeringen kommer til å slite med framover, er det helse og omsorg.

Det Ap for tiden er opptatt av, er mindre privatisering og sterkere satsing på det offentlige tjenestetilbudet. Det gjelder også på helsepolitikkens område. Her vedtok landsmøtet at det bør legges en avgift på helseforsiktinger og at det bør innføres en godkjenningsordning for nye private helsetilbud.

Det kan høres veldig radikalt ut. I alle fall vil Karita Bekkemellem, som nå er direktør i NHOs landsforening Geneo, og Sylvi Listhaug (Frp) at det skal virke dramatisk. Det er det ikke.

Om prisen på helseforsikringer øker med 30 prosent på grunn av en ny avgift, fører det neppe til at bedrifter skroter ordningen. Regjeringen vil ventelig oppnå mer om en går til kamp mot at statens egne bedrifter skal tilby helseforsikring.

Det andre Ap tror vil virke, er at en instans skal godkjenne om det skal opprettes et privat helsetilbud. Det skal kunne skje der det er størst mangel på helsepersonell.

Mangel på kvalifisert arbeidskraft vil vi i økende grad plages med i tiden framover. At myndighetene skal gripe inn for å styre arbeidskraften, er en ny tanke.

Det rådende paradigmet er at folk skal få jobbe der de vil. Om EØS-avtalen tillater forbud mot nye bedrifter med henvisning til at det stjeler arbeidskraft fra, har Ap neppe vurdert.

De borgerlige ga i fra seg et helsevesen som fikk et knekk under to år med pandemi.

Regjeringen har de siste to årene økt bevilgningen til fastlegeordningen og sykehusene. Det har kommet godt med. I tillegg har den satt i sving flere utvalg som har gitt råd om hvilke grep som bør tas på det helsepolitiske området. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol har satt seg godt til rette i tenkeboksen, med sine utvalgte. Hun må snart komme ut igjen og fortelle hvilke grep regjeringen vil ta for å møte de helsepolitiske utfordringene.

Ap vil helst føre videre den helsepolitikken som er fulgt de siste tiårene. Mest mulig behandling skal skje på de offentlige sykehusene og minst mulig på de private.

I framtiden vil ikke det offentlige klare å finansiere og utføre all den medisinske behandlingen folk ønsker seg. Regjeringen må derfor starte prosessen med å rydde opp i hva det offentlige skal betale for. Det staten skal betale for, kan en ikke vente et år på å få utført. Det godtar ikke folk. Derfor har helseforsikringene vokst opp som paddehatter.

I Oslo er helseforetaket ganske sikker på at det skal klare å tilby alle gravide en trygg fødsel, selv om det er mangel på jordmødre. Det etableres nå en privat fødselsklinikk. Løsningen er ikke å si nei til at den startes opp fordi det er mangel på jordmødre. Men staten kan si nei til å delfinansiere klinikken. Da blir dette et tilbud til dem som har råd til å betale 30 til 50.000 kroner for å få gjennomført en fødsel.

En kan gjerne kalle dette en todeling av helsevesenet, men denne delen blir ikke stor om helseforetaket i Oslo leverer et godt tilbud til fødende. Det nye fødetilbudet legger beslag på noen leger og jordmødre, men det offentlige sparer også en del på at kvinner selv betaler.

Helseforetakene kjøper i dag en del tjenester fra private aktører. Det bør en fortsette med fordi det kan være rimeligere og mer effektivt enn om alt skal gjøres på de offentlige sykehusene. Private aktører kan for eksempel spesialisere seg på bestemte kirurgiske inngrep og få prisen per inngrep ned.

Noe annet er det med de borgerliges idé om et fritt behandlingsvalg. Da kan alle i prinsippet velge om de vil behandles på et offentlig sykehus eller en privat klinikk. Staten betaler. Når det er knapphet på ressurser og arbeidskraft, vil det være en stor risiko å satse på et marked som skal helfinansieres av det offentlige, samtidig som offentlig virksomhet skal konkurrere i dette markedet.

Regjeringen kan mene en del om private aktører. Men det er de regionale helseforetakene som avgjør hva som skal skje i praksis. De styrer etter hva som er mest lønnsomt og effektivt – og det er ikke alltid å kutte ut private aktører.

Det regjeringen vil slite mest med, er å bestemme seg for hvilken behandling som ikke skal tilbys til alle som ønsker det. Kirurgisk kosmetikk må en i dag dekke selv, med mindre det dreier seg om skader og lidelse.

Denne listen må forlenges. Og behandling må også vurderes ut fra alder – eller hvor lenge en kan regne med å leve etter en dyr behandling.

Det må prioriteres innen helsevesenet. Hvis ikke, rekker ikke bevilgningene til. Bevilgningene til sykehus må økes – med mindre en greier å disponere arbeidskraften på en annen måte. Det som skjer i dag, er at en for stor del av befolkningen er blitt usikker på om de vil få den behandlingen de kan komme til å trenge. Arbeidspresset er nemlig så pass høyt mange steder at ansatte slutter.

Regjeringen må sette opp farten med å få tatt grep. Mens de venter på resultatene, må bevilgningene økes, og ansatte innen helse og omsorg må oppleve en arbeidssituasjon som gjør at de fortsetter i yrket.