Magne Lerø: Den tafatte styringen av sykehusene

­14 av 24 intensivsykepleiere på samme avdeling har sagt opp jobben i protest mot kuttene som planlegges ved Oslo Universitetssykehus. Sykehuset skal kutte 500 stillinger i år. Det er nødvendig for å kunne gå med overskudd slik at de får finansiert det gigantiske bygget på Gaustad, nybygget på Aker og lagt ned Ullevål.

Situasjonen er ute av kontroll. Flere kan komme til å si opp i protest. Ledelsen ved sykehuset gjennomfører en omstilling som alle er imot, med unntak av Arbeiderpartiet og Høyre på Stortinget. Men de har solid støtte hos helsebyråkratene i departementet og foretak.

Olaug Bollestad (KrF) mener helseminister Ingvild Kjerkol må gripe inn.

– Sykepleierne har lenge prøvd å si fra om store behov for flere ansatte og mer tid. De løper nesten beina av seg, rekker ikke å tisse, blør igjennom når de har mensen. De er ikke blitt lyttet til. Jeg forstår at deres grense nå er nådd, sier Bollestad som frykter en masseflukt blant sykepleiere.

Frp og Rødt er på samme linje. De snakker alle mot bedre vitende. De vet at dette ikke er noe en helseminister skal gripe inn i. Sykehusene styres som et foretak og det er Helse Sør-Øst som utøver eieransvaret.

– Det er åpenbart en krevende situasjon som har oppstått, sier Kjerkol til NTB. Hun understreker at dette må håndteres av Oslo universitetssykehus, som både har arbeidsgiveransvar og ansvar for forsvarlige tjenester til befolkningen.

– Sykehuset må, eventuelt i samarbeid med Helse sør-øst, finne løsninger som gir et forsvarlig tjenestetilbud til befolkningen også fremover, sier helseministeren.

Hun svarer helt etter boka. Det er slik flertallet på Stortinget vil at sykehusene skal styres. De regionale helseforetakene er krumtappen i styringssystemet. Politikerne skal holde fingrene fra fatet når det gjelder daglig drift. Det er de regionale helseforetakene som skal prioritere innenfor gitte budsjettrammer.

For noen uker siden holdt Ingvild Kjerkol sin årlige sykehustale. Her var det nok av bekymring og signaler, men knapt spor av beslutninger. Det er de regionale helseforetakene som har ansvaret. Kjerkol ber de vurdere, være oppmerksom på og tilstrebe.

Hun passet på å si at det må ansette flere i heltidsstillinger og brukes mindre innleide vikarer. LO likte det de hørte, selv om det  var ønsker, ingen pålegg.

I forrige uke kom beskjeden fra Helse Nord om at de har 1000 ledige stillinger.

«Helse Nord er ute av kurs, og vår evne til å sørge for god og likeverdig kvalitet på tjenestene til den nordnorske befolkning er truet», skrev konstituert administrerende direktør Marit Lind i en kronikk før helgen. Hun peker på at de har lange ventelister og mange fristbrudd.

Nord- Norge har 25 prosent flere ansatte innen helse per innbygger enn landet for øvrig. Noe av forklaringen er at 8 av de 13 minste akuttsykehus i landet ligger i Nord- Norge.

De sliter med å få ansatte ved de mindre sykehusene. Fagfolk vil jobbe i større enheter der de har et fagmiljø og ikke risikere å bli alene om ansvaret. Det ender med at ledelsen må leie inn dyre vikarer der de ikke får tak i ansatte.

Lind mener at det ikke kan fortsette slik. Hun varsler indirekte at flere lokalsykehus må fratas akuttfunksjoner.

Det betyr bråk. Helse Nord skal komme til å slite for å få gjennomslag. De mangler legitimitet og demokratisk forandring. De vil nok til slutt få en godkjenning fra Ingvild Kjerkol. Det hjelper ikke så mye at hun strør sand på helseforetakets beslutninger.

Når Helse Nord mangler 1000 ansatte og anestesisykepleiere sier opp i protest i Oslo, forteller det om en situasjon ute av kontroll.

Det kan bli langt verre. Det er så pass kritisk ved mange avdelinger at flere kan komme til å slutte. Helsesektoren er i ferd med å få et så dårlig rykte på seg at vi må regne med at færre vil utdanne seg til sykepleiere og andre yrker innen omsorgssektoren.

Det må tas grep som kan snu utviklingen hvis ikke vil krisen forsterke seg. De tiltakene som så langt er lansert, monner ikke. 

Regjeringen ivrer for å styrke det offentlige helsetilbudet. Det motsatte er i ferd med å skje. De private aktørene tiltrekker seg flere fagfolk. Antall ansatte innen privat helse økt med 14 prosent siden 2015.

Mens det offentlige helsevesen er i krise, er det private markedet i sterk vekst. Vi er på full fart inn i et todelt helsevesen. Det skjer på Arbeiderpartiets vakt fordi politikerne ikke makter å ta de grep som skal til for å få situasjonen innen det offentlige helsevesenet under kontroll.

To måneder etter at budsjettet var vedtatt, kunne Ingvild Kjerkol fortelle at sykehusene får økt bevilgningene med 2,5 milliarder kroner i år. Det er ikke mer enn et plaster på såret. Det forhindre ikke at krisen ruller videre.