Magne Lerø: Borten Moes kraftfulle eierstyring av universitetene

Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) hadde knapt fått satt seg til rette i statsrådsstolen før han varslet en sterkere styring av akademia. Det ble ikke tatt godt imot. Mediene har med jevne mellomrom pekt på at Borten Moe er en minister som er på kant med den sektoren han skal lede.

Det har ikke Ola Borten Moe brydd seg om. Han har nøyd seg med å presisere at akademia skal følge regjeringens politikk. Det er ikke motsatt, at regjeringen skal rette seg etter det akademia ønsker.

Fredag fikk vi den meste konkrete demonstrasjonen av hva regjerings politikk betyr i praksis. Da la Ola Borten Moe fram en ny lov om universiteter og høgskoler.

Lovforslaget baserer seg på NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler (Aune-utvalgets rapport) og høringsinnspillene som er kommet inn. Departementet har også innarbeidet vedtak fattet i Stortinget.

Da Ola Borten Moe la fram loven, understreket han at det var et poeng å gjøre det klart hva statsrådens oppgave og myndighet er, og hva det er opp til universitetene selv å avgjøre.

Ola Borten Mo vil drive aktiv eierstyring. Det gjør han blant annet ved å frata universitetene myndighet til å legge ned studiesteder, kreve flere fast ansatte og færre åremålsstillinger, styrke den akademiske friheten og kreve at akademia i langt større grad bruker norsk språk.

Nord universitets vedtak om å legge ned undervisningen på Nesna, er bakgrunn for at regjeringen gjør det klart at universitetet kan anbefale nedleggelse, men beslutningen skal fattes av statsråden.

Når nesten alle høgskoler skal bli en del av et universitet, skjer det en sentralisering ved at kompetanse samles. Det er best og billigst for universitetene å ha mest mulig samlet på et sted.

Utdanningssteder også er distriktspolitikk. Desentralisert utdanning skal sikre rekruttering til studier og å dekke opp behovet for arbeidskraft i distriktene. Derfor kan ikke nedleggelse av et studiested avgjøres alene på akademias premisser.

Regjeringen vil dessuten legge større vekt på å formidle kunnskap til studentene og mindre vekt på forskning for alle ansatte til enhver tid. Det skal bli mindre telling og rapportering.

• Her kan du lese flere saker om Borten-Moe og regjeringens politikk innen høyere utdanning.

I dag skrives 94 prosent av alle doktorgradsavhandlingene på engelsk. Mange studenter får også deler av undervisningen på engelsk.

Regjeringen vil ha en handlingsplan for norsk i akademia. De vil blant annet pålegge universitetene å undervise på norsk, kreve at utlendinger som får et doktorgradstipend skal gjennomføre et norskstudium på minimum 15 vekttall og sørge for at flere skriver vitenskapelige artikler på norsk.

Å verne om og styrke evnen til å bruke norsk språk, står også sentralt i den kultur- og skolepolitikken det er bred politisk enighet om.  Akademia kan ikke fritas fra forpliktelsen til å bruke og utvikle norsk som fagspråk.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, sier til Khrono at han gjerne vil være med å styrke norsk fagspråk, men at de ikke får det til med byråkrati og et firkantet regelverk. Han vil ha fleksibilitet og tillit fra statsråden, ikke pålegg.

Når universitetene har latt det gå så langt i å svekke norsk som bruksspråk, må de akseptere at eieren fastsetter et par tydelige krav og ellers overlater til universitetene å legge planer for hvordan de vil snu utviklingen.

Kravet om sterkere vekt på norsk språk vil føre til at utenlandske forskere vil bli mindre interessert i å satse på en karriere i Norge. Det er regjeringen klar over. De lever godt med at norske akademikere styrker sin posisjon.

Ifølge SSB var 8,3 prosent av den samlede arbeidsstyrken i landet midlertidig ansatte i fjor. Ved universiteter og høgskoler var hele 11,1 prosent midlertidig ansatt. Midlertidigheten er aller høyest for undervisnings- og forskningsstillingene.

Regjeringen har som mål at flere skal ansettes i faste stillinger på alle områder. De vil ikke unnta akademia.

Innen akademia har de imidlertid andre behov for midlertidighet og åremål enn i andre sektorer. Om det skal innføres et forbud mot å være i et åremål utover fire år, vil de føre til større sirkulasjon, ikke flere faste ansettelser.

Forskningen er avhengig av bevilgninger for en avgrenset periode. Når det er usikkerhet om bevilgninger, vil ledelsen måtte sikre seg at en ikke får for mange fast ansatte som en ikke har økonomi til. Kravet om flere heltidsansatte kan fort ende i mindre forskningsaktivitet.