Magne Lerø: Berettiget Pride – uberettiget kjønnsideologi for barn

­PST har rapportert om en voldsom økning i antallet trusler mot det skeive miljøet i forkant av årets Pride-markering som starter i dag.

Klassekampen skriver at tall fra politiets straffesaksbehandling viser at antallet anmeldte hatkriminalitetssaker med bakgrunn i seksuell orientering og kjønnsidentitet ble tredoblet etter skytingen i fjor. I fjor høst handlet hver tredje hatkrimsak som havnet på politiets bord om hat mot skeive.

Vi står utvilsomt overfor et betydelig samfunnsproblem. Derfor gir årets Pride dyp mening. Vi kan ikke akseptere at homofile og LHBT-personer blir hetset med.

Vi har kommet dit i vårt samfunn at vi må anerkjenne alle menneskers rett til å leve ut sin seksualitet slik de ønsker når dette ikke skader eller krenker andre.

Vi må rett og slett tåle annerledeshet.

At noen få prosent av befolkningen regner seg som skeive, er ikke et samfunnsproblem. Det trenger ikke folk flest bekymre seg over eller være imot. Politikernes oppgave er å sørge for at de skeive vernes mot hat og diskriminering. Skeive skal ha samme rettigheter som «rette».

Det tar tid å endre holdninger til skeive i befolkningen. Skeive, politikere og det store flertallet i opinionen må tåle at mange mener det er unaturlig å være skeiv eller i strid med religiøse påbud. Muslimer flest og verdens største kirkesamfunn, Den katolske kirke, godkjenner ikke skeiv kjærlighet.

Det kan ikke politikerne gjøre noe med. Sannsynligvis vil holdninger endre seg over tid. Skeive har på relativt kort tid oppnådd likestilling i Den norske kirke.

Pride er blitt en folkefest. De homofiles organisasjon, FRI, har fått gjennomslag i sin kamp for mangfold og aksept for ulike seksuelle uttrykk og preferanser.

Motkreftene mot Pride er blitt sterkere det siste året. En skulle kanskje forventet det motsatte etter terroren mot det skeive miljøet i juni i fjor. Men det er ikke slik at alle er med på det flertallet mener. Oppslutningen om årets Pride er større enn noensinne. Det er også motstanden.

Motstanden kan ikke isoleres til konservative religiøse grupper. Det er en voksende oppfatning i flere leire at Pride har drevet det for langt.

Det er blitt et krav at det skal henge et Pride-flagg på alle offentlige flaggstenger. Pride-flagget forventes å settes frem i kirker og institusjoner.

Flere, som ikke deltar i Pride-toget, blir bedt om å begrunne hvorfor de ikke er med. Alle «må» være for Pride, ellers blir det kritikk av varierende styrke.

De som ytrer seg mot Pride kan få hard medfart i sosiale medier. Flere innlegg der hevder at Pride utvikler seg i totalitær retning og setter ytringsfriheten til side.

«Over store deler av verden skjer det nå et tilbakeslag mot skeive og skeiv kultur. Det har pågått en stund, men tiltar», skriver kommentator i Aftenposten, Frank Rossavik, som kjenner det skeive miljøet godt.

Det er egentlig ikke homofili det handler om. Homofiles rettigheter er sikret. Det er forståelsen av hva kjønn er og hvilken samfunnsmessig betydning det skal ha, som splitter og polariserer.

Det handler om alt fra å innføre et tredje kjønn, noen mener at vi i alle fall bør operere med fem kjønn, hvilke kriterier som skal legges til grunn for å definere en mann eller kvinne, om helsevesenets ansvar og oppgave for de som ønsker å skifte kjønn og få kirurgisk behandling til hva slags kjønnsforståelse barn og unge skal møtes med i barnehage og skole.

Foreldre har fått nok. Aftenposten skriver i dag at noen foreldre ber om fritak for deres barn når det gjelder deltagelse på Pride-arrangementer.

Bystyremedlem Silje Lutro (H) kan fortelle at foreldre vil holde barna borte fra undervisning om seksualitetsmangfold og inkludering.

Skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) er opprørt over at «konservative og ytterliggående krefter prøver å skape splid mellom barna våre».

Ledelsen i Oslo-skolen sier det ikke er hjemmel for å gi fritak. Eidsvoll tror kravet om fritak dukker opp nå fordi Oslo-skolen i år skal delta i Pride-paraden. Hun peker på at det er større uro i det skeive miljøet etter terrorangrepet i fjor og at det er viktig å markere Pride.

Det er forståelig at hun mener det. Men konsekvensen blir at polariseringen i skolen vil øke. Det handler om langt mer enn å delta i Pride-paraden. Det handler om hvilket «kjønnssyn» som skal legges til grunn i møte med barn og unge.

Skolen har åpnet for at FRI- og Rosa-kompetanse skal trekkes inn i undervisningen. De forfekter et syn på kjønn og seksualitet som ikke kan belegges vitenskapelig. Kjønn er ikke det barn og unge kan føle seg som.

13. juni i fjor skrev NRK om åtteåringen som på skolen ble bedt om å skrive hvilket kjønn han opplevde seg som og gi lappen til læreren.

I elevboken Solaris fra Aschehoug i naturfag for 3. og 4. klasse står det at: «Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er (…) Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente eller ikke vite helt.»

I samfunnsfagboka Arena for 5. klasse (s. 238) heter det at det er «helt normalt ikke å føle seg verken som jente eller gutt», og at «en aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, fordi den er inne i oss».

Her har biologien måttet vike plassen. Skole og barnehage er endt opp som formidlere av at kjønn ikke er en biologisk bestemmelse, men en identitetsmessig opplevelse.

Det er dette foreldre med god grunn reagerer på. I økende grad kommer skolen til å bli en slagmark for hvilken kjønnsideologi som skal danne basis for undervisningen.

Kjønn, forstått som følelse, har vunnet fram. Når ideologien også har fått gjennomslag i lærebøkene, har en på sett og vis vunnet fram. Men det er et økende antall forskere og aksjonister som bestrider den nye, emosjonsbaserte kjønnsforståelsen.

Etter hvert vil det bli flere psykologer og pedagoger som stiller spørsmål ved konsekvensene av å be barn bli seg bevisst hva slags kjønn de er, for ikke å si hva slags kjønn de vil være.