Magne Lerø: 2023 – året det neppe lysner

­Den tidligere russiske presidenten, Dmitrij Medvedev, tar prisen for mest pessimistiske spådom for 2023. Han mener det ligger an til krig mellom Tyskland og Frankrike, at Storbritannia igjen blir medlem av EU, at det blir borgerkrig i USA og at Elon Musk blir president. Det kan muligens sies å være hakket bedre enn Donald Trump.

Det pleier å vær en god del som opphøyer seg til spåmenn ved et årsskifte. Denne gangen ser det ut til å være færre enn vanlig. Grunnen er at selv de som mener de besitter profetiske evner, er i tvil.

Verden styrer mot en økonomisk nedgangstid. Det er ingen ting som tyder på at krigen i Ukraina vil ta slutt. De mest pessimistiske mener en atomkrig har kommet nærmere.

Vi er ikke i rute med å bremse klimautslippene slik at vi kan nå 2-graders målet.

De siste tiårenes globalisering med økt handel har ført flere hundre millioner mennesker ut av en bunnløs fattigdom. Nå går handel og globalisering i revers, prisene er ute av kontroll og millioner av mennesker verden over kastes ut i fattigdom.

Selv i verdens dominerende økonomiske stormakt, USA er fortsatt det, er det rundt en halv million hjemløse som lever fra hånd til munn.

Oppgangs- og nedgangstider kan sies å være normalen. Verden ser ut til å ha en viss evne til å komme på rett kjøl igjen. Men nå såes det tvil om vi er i stand til å samle oss om tiltak som kan få oss ut av krisen.

Det er demokratiet det handler om, og vår evne til å samle land og befolkningsgrupper om det som skal til for at verden utvikler seg i riktig retning.

Matlary – demokratiets langsomme død

Professor Janna Haaland Matlary ga våren 2022 ut boken «Demokratiets langsomme død». Hun hevder at demokratiet spises opp innenfra av polarisering, skyttergrav-mentalitet og politisk korrekthet med røtter i en autoritær identitetspolitikk. Dialog og argumentasjon erstattes av moralisme.

Slik undergraves demokratiet, som baserer seg på at ulike meninger flyter fritt.

Én av vår tids betydeligste filosofer, Jürgen Habermas, er kommet i tvil om demokratiet vil overleve. Habermas har i over 50 år argumentert for at demokratiet bare kan overleve om det gis rom for «den herreløse dialog» som betyr at alle borgere må kunne bringe fram sine ideer og tanker på tidens torg. Det demokratiske samfunn bæres oppe av opplyste borgere som fører en dialog basert på fornuft – og vilje til å søke sannhet og kunnskap.

De digitale mediene knuser etter Habermas mening den dialogen som demokratiet forutsetter.

I den siste boken han ga ut i fjor, beskriver han hvordan mediene kommersialiseres, gjør borgerne til profittmaksimerende brukere, fragmenterer offentligheten i ekkokamre, polariserer samfunnet og opphever skillet mellom rasjonelle dialog og subjektiv synsing.

Han mener det er nyliberalismen, med sin iver etter å la markedet styre på flest mulig områder, som har drevet fram utviklingen. Det ser ut som det er for seint å snu. I så fall har det liberale demokratiet sett sine beste dager.

Fukuyama og det liberale demokratiet

Den samme pessimismen har slått rot hos en annen av vår tids store tenkere, Francis Fukuyama.

Den amerikanske statsviteren slo for alvor igjennom i 1992 med boken «The End of History and The Last Man». Her proklamerte han at sivilisasjonens mål var nådd. Den vestlige modellen med sitt liberale demokrati, sine menneskerettigheter og sin kapitalisme innenfor gitte politiske rammer, hadde seiret.

Globaliseringen skjøt fart. Handel knyttet mennesker og nasjoner tettere til hverandre. Grenser ble åpnet. Sovjetunionen ble oppløst. Verden var på rett vei.

Slik skulle det ikke gå. I 2014 ga han ut boken «Political Order and Political Decay». Her hevder han at det vestlige idé- og styringssystemet er i ferd med å bryte sammen. Han ser populisme, oppløsning og kaos som svekker de institusjonene som demokratiet bygger på.

Senere pekte han på at samfunnet er i ferd med å miste styringen over i og for seg berettigede anliggender som knyttes til den såkalte identitetspolitikken. Det er dette Janne Haaland Matlary aktualiserer i en norsk kontekst i sin bok.

Fukuyama mener forklaringen på at venstresiden har mistet den posisjonen den en gang hadde, er at den har latt en rekke minoriteter overta den rollen arbeiderklassen hadde i den store fortellingen om samfunnet.

I fjor høst, 30 år etter boken han ble verdenskjent for, ga han ut en ny bok. Her peker han på at forfallet fortsetter – og han hevder at det skjer både til høyre og venstre.

Demokratiet trues både av den nasjonalistiske høyresiden med ulike grad av ekstremisme og den delen av venstresiden som er hengt opp i en identitetspolitikk som ikke ser helheten i det borgerlige fellesskapet.

I fjorårets siste utgave stiller Der Spiegel spørsmålet om Marx faktisk hadde rett. Den klassiske kapitalismen fungerer ikke lenger. Markedet er ikke i stand til å løse de utfordringer vi står overfor. Det er nødvendig at staten griper inn. Dermed er ballen kastet over til politikerne.

Politikernes problem er at de er henvist til å skaffe seg oppslutning fra velgerne. Ifølge Habermas og Fukuyama kan de fort mislykkes – i en tid hvor mediere ikke lenger inviterer til dialog og rasjonell argumentasjon, men kritikk og fordømmelse fra skyttergravene.