Magne Lerø: Kampen om sårt tiltrengt arbeidskraft

­Det blir alles kamp mot alle for å få tak i den arbeidskraften som trengs. Det har alltid vært slik at det er en kamp for å få tak i de beste. Nå går vi mot tider der flere arbeidsgivere må være fornøyde om de i det hele tatt får kapret noen som kan gjøre jobben.

«Man får ta det man har», sa kjerringa og tørket av kjøkkenbenken med katten. Vi er ikke der ennå.

De siste tiårene har vi importert arbeidskraft til den store gullmedaljen. En og annen, med eller uten sympatier for Frp, klaget over at innvandrere og gjestearbeidere tok jobbene fra oss. Det hører vi lite til for tiden, naturlig nok.

Mangel etter koronaen

Etter koronaen har mange av de utenlandske arbeidstakerne ikke kommet tilbake. Derfor er behovet for arbeidskraft prekært i flere bransjer. Det er for eksempel riktig ille innen reiselivsnæringen. Slik sett er det er en lykke at reiselivsmarkedet ikke har tatt seg opp på nivået før koronaen. De som trenger mat og overnatting, finner løsninger. Ingen må sove sultne utendørs.

Flere politikere snakket under koronaen om at vi måtte benytte sjansen til å sette flere nordmenn i arbeid. Og de var faktisk noen rotekte nordmenn som heller ville plukke jordbær eller hjelpe bøndene med å få grøden i hus enn å gå arbeidsledig. Det var til og med en del søringer som meldte seg til tjeneste da torskefisket startet.

660.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet i Norge. Hvor mange av disse som vil jobbe, er ikke godt å si. Det spørs hva slags jobb de kan tilbys − og ikke minst hvor.

For tiden er det minst 70.000 ledige jobber. Men mange av dem, som står utenfor arbeidslivet, mangler den kompetansen det spørres etter, eller de er ikke rede til å flytte dit det er ledige jobber.

På papiret må alle flytte der det er en ledig jobb de kan få. Men vi driver ikke med tvangsflytting i Norge. Det er i praksis lov å velge trygd framfor arbeid.

Fra trygd til arbeid

Under arbeids- og velferdskonferansen som Dagens Perspektiv arrangerte i februar, og som følges opp i denne utgaven av magasinet, anslo Nav-sjef Hans Christian Holte at inntil 200.000 av de 660.000 som står utenfor arbeidslivet, kunne få seg en jobb. I beste fall. Litt mer utdanning, litt større vilje til å prøve og litt flaks – det kan være det som skal til.

Politikerne har bekymret seg i årevis over at antallet uføretrygdede i arbeidsfør alder øker. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger Nav er blitt bedt om å prioritere arbeidet med å få flere i jobb.

I 2015 ble daværende sosial- og arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) så oppgitt over at Nav-direktør Joakim Lystad ikke kunne vise til bedre resultater, at han bestemte at en ny direktør måtte få prøve seg. Valget falt på Sigrun Vågeng.

Robert Eriksson var nesten like fornøyd med å få kapret henne som Øystein Olsen var da han kunne «avduke selveste Nicolai Tangen som ny sjef for Oljefondet.

Det viste seg at heller ikke Sigrun Vågeng kunne trylle. Det kan heller ikke Hans Christian Holte.

Arbeidsplasser oppstår som et resultat av markedet, de politiske rammebetingelsene og de tiltak politikerne prøver ut.

Den norske stat er søkkrik. Ingen slår oss på antallet sysselsettingsutvalg, sysselsettingstiltak, støtteordninger og stimulansepakker for å få folk i jobb. Vi er der at staten regelrett betaler for å ansette folk. Det er mer lønnsomt enn å ha folk som kan jobbe på trygd, selv om mange må jobbe i redusert tempo.

Folk i andre land himler med øynene når de hører om norske ordninger. Og likevel er det ganske mange som mener de ikke er gode nok, eller at vi må ha flere av dem.  

Arbeidslinjen

I en situasjon hvor det land og strand sukkes tungt over mangel på arbeidskraft, har vi også fått en debatt om at arbeidslinja bør skrotes. Arbeidslinja har vært et hellig, politisk felleseie i flere tiår. Den går i korthet ut på at det viktigste for å forhindre fattigdom og økende forskjeller, er at folk har arbeid. Dernest at det alltid skal lønne seg å jobbe.

Det betyr at alle som mottar trygd, skal komme bedre ut av det om de får seg jobb, nær sagt uansett hvor mange støtteberettigede barn de har og hva slags jobb de får.

LO har vært med på arbeidslinja. De kan bruke den som argument for at de lavtlønnede må få gode lavlønnstillegg slik at det lønner seg å jobbe.

Når arbeidslinja kommer i miskreditt, skyldes det kostnadseksplosjonen det siste året. Det har ført til at mange med lav lønn, og ikke minst de som går på trygd, har havnet i et økonomisk uføre. Flere har tatt til orde for at sosialhjelpen og satsene for trygd må økes. Men her står arbeidslinja med sitt krav om at det må lønne seg å jobbe i veien, hevdes det.

Debatten om arbeidslinja vil dø hen. Den vil ikke politikeren kaste på båten.

Et hvert lønnsoppgjør handler om fordeling av tillegg til de med lav lønn og de med høy lønn. I år argumenterer LO med at det er ekstra viktig at de som har lav lønn, særlig i offentlig sektor, får det største tillegget.

Lærerne med nye krav

Det blir ikke lærerne med på. De peker på at lønnen deres må opp og at yrkets status økes for å få mange nok til å utdanne seg til lærer.

17.000 av dem, som underviser i norske klasserom, har ikke lærerutdanning, og 25 prosent av studieplassene på lærerutdanningene rundt om i landet står tomme. Utviklingen går i gal retning.

Lærerne er delvis skyld i det selv. En streik som ikke gir resultater, og det var tilfelle med streiken i fjor, fører til at unge tenker seg om to ganger før de søker seg mot læreryrket.

Når de store barnekullene er ute av skolen, kan behovet for lærere avta. Tiden arbeider ikke for lærernes sak.

Det gjør den i høyeste grad for sykepleierne. Vi mangler 6.000 sykepleiere. Når eldrebølgen ruller inn over oss, vil vi mangle enda flere tusen.

Helsepersonellkommisjonen

Da Helsepersonellkommisjonen la fram sin rapport, hadde en forventet at de hadde kommet med flere forslag til hvordan vi kan trylle fram flere sykepleiere. Det er de for så vidt opptatt av, men det utvalgsleder Gunnar Bovim la vekt på da han presenterte rapporten, var at vi i framtiden må klare oss med færre ansatte per pasient innen helse og omsorg.

På sikt har kommisjonen rett. Krisen innen helse og omsorg er så stor at regjeringen må ta grep for å få flere til å velge utdannelse innen sykepleie. Vi må få flere til å jobbe innen helse og omsorg. Hvis ikke kommer krisen ut av kontroll.

Når det blir mangel på arbeidskraft, må vi oppgi ideen om at alle skal kunne velge den utdannelsen de har mest lyst på. Den valgfriheten må vi innskrenke – på den måten at det blir færre studieplasser rettet inn mot yrker der behovet vil synke.

I årene framover kan ikke politikerne nøye seg med å styre hva milliardene skal brukes til. De må i økende grad styre arbeidskraften.

Denne lederen ble først publisert i papirmagasinet Dagens Perspektiv som hadde «kampen om arbeidskraften som tema».