Sjefer som forblir på post uansett

Etter 22. juli -terroren var det flere som tok til orde for Jens Stoltenberg burde trekke seg som statsminister for på den måten å ta ansvar for at det ble avdekket svikt i beredskapen. Det vurderte nok aldri Stoltenberg. Han hadde sitt mandat fra folket, ikke fra politiske kommentatorer og andre politikere.

Slik var det ikke for Trond Giske. Han var valgt av partiets landsmøte til nestleder. Han beklaget sin opptreden overfor kvinner og la opp til at han skulle fortsette som nestleder. Det kunne ingen nektet ham. Ikke en gang landsstyret hadde mulighet for å avsette ham.

Giske ble utsatt for et massivt press for å trekke seg. Den beskjedne støtten han fikk offentlig, var ikke tilstrekkelig til at han kunne holde på sin maktposisjon. Giske valgte å trekke seg, for sin egen del, for familiens del og partiets del.

Den personlige belastningen ved å leve uke etter uke med beskyldninger og krav om å trekke seg er stor. Når en leder over tid lever under et slikt press, øker sjansen for at en begår feil. God ledelse fordrer at ledere har emosjonelt overskudd, ikke sliter med underskudd.

Boris Johnson har i flere uker blitt presset til å trekke seg. Stadig flere konservative parlamentsmedlemmer har tatt til orde for at hans tid som statsminister er ute. Den første motkandidaten har meldt seg.

Johnson har alltid vært kontroversiell og det svirrer diverse ryktene om hans maktbruk og lemfeldige omgang med sannheten. Johnson er også populær. Han er skarp, har politisk teft og har evnen til å skjære igjennom.

Johnson svømmer i problemer som følge av koronapandemien og brexit. Det som tærer mest på tilliten til Johnsen, er påstandene om og delvis dokumentasjonen på at han og staben hans ikke har fulgt de koronareglene de har pålagt alle briter å følge. Johnson har praktisert unntak for seg selv og sine. Han har latt det bli en lov for Loke og en for Tor.

Dette har opprørt britene som er lut lei koronarestriksjonene. Når alle restriksjonene nå er opphevet, håper Johnson dette kan lette noe av presset mot ham. Kraften i en sak er størst når avsløringen skjer. Det er noe annet å snakke om snøen som falt i fjor enn snøen som faller nå.

Alt Boris Johnson har sagt og gjort tyder på at han blir på post. Hans bilde av seg selv om utvalgt, sterk og uovervinnelig er intakt. 

Det som kan øke presset på Johnson er om den granskningen som er på gang, konkludere med at han personlig har brutt loven. Da havner han i samme situasjon som Erna Solberg. Verre er det ikke nødvendigvis.

Det gjør selvsagt inntrykk på Boris Johnson at deler av partiet vil bli kvitt ham. Ingen ting svir som kritikk og bakholdsangrep fra ens egne.

Boris Johnsons utgangspunkt er at brexit var riktig og nødvendig. Nå må konsekvensene av brexit rulles ut i praktisk politikk. Han mener selv at ingen er bedre i stand til det enn ham selv.

Hans egne adferd knyttet til koronareglene mener han er småtterier. Han konstaterer nøkternt at dette er noe pressen er opptatt av – og hans politiske motstandere. Johnson mener han har viktigere ting å holde på med. Det har han saklig sett rett i.

Boris Johnson kan sin Machiavelli. Nico Machiavelli, den berømte maktfilosofen i Firenze på 1400-tallet, peker i sin bok «Fyrsten» på at det statsledere til enhver tid må være opptatt av, er å beholde makten. De som svikter på dette punkt, vil miste makten.

Boris Johnsen gir ikke ved dørene. Han har riktignok kommet med en beklagelse i parlamentet. Det hører med i vår tid. Det skal på ingen måte tolkes som om han gir lillefingeren til sine mostandenere slik at de kan ta hele hånden og rykke ham ut av Downing Street.

Alt Boris Johnson har sagt og gjort tyder på at han blir på post. Hans bilde av seg selv som utvalgt, sterk og uovervinnelig er intakt. Han er enda i modus der han vil vise at han duger.

Det konservative partiet han klare regler for hva som skal skje om de vil skifte ut statsministeren. Først må 15 prosent av partiets parlamentsgruppe fremme mistillit mot statsministeren. Deretter må mer enn halvparten, det vi si 181 representanter, stemme for det.

Boris Johnson er neppe den som gir seg før en avstemning. Han ser ut til å ha bestemt seg for å kjempe "the bitter end". Det gjør det krevende for de konservative som har mistet tilliten til ham. Skulle de våge seg på en avstemning og tape den, vil Johnson sitte trygt et helt år.

De sok vil kvitte seg med Boris Johnson, må  samle seg om en ny partileder de tror vil gjøre en bedre jobb. Situasjonen vil tilspisse seg i det øyeblikket en som har reell mulighet for å bli valgt, står fram som en utfordrer.