SAS-sjefens ultimatum

­Standard tenkning fra arbeidstakersiden i en streik er at arbeidsgiver vil strekke seg langt for å komme dem i møte om en streik varer lenge. Arbeidstakere streiker for at arbeidsgiver skal forstå at de mener alvor.

I SAS-konflikten virker det som om det er motsatte er tilfelle. Konsernsjef Anko van der Werff uttalte seg etter at streiken var et faktum på en måte som gir inntrykk at han er blitt mer oppsatt på å vinne fram med det pilotene oppfattes som et ultimatum.

SAS-ledelsens søknad om konkursbeskyttelse i USA etter den såkalte Chapter 11- ordningen, har utløst sinne hos de streikende pilotene. «Dette har vært planen hele tiden. Forhandlingene har vært et spill», hevder de.

Om SAS får den konkursbeskyttelsen de søker, og det er det god grunn til å tro, vil de kunne drive som normalt til godt ut på vinteren neste år uten frykt for at kreditorer vil slå dem konkurs.

Det SAS-ledelsen signaliserer til pilotene er at de får streike så lenge de vil. Det eneste de oppnår er å drive selskapet nærmere en konkurs og tap av egne arbeidsplasser.

Nye investorer stiller ikke ny kapital til disposisjon dersom ikke Anko van der Werff kan legge fram en realistisk plan for hvordan SAS skal klare å drive med overskudd. Den planen – SAS Forward - har han lagt fram. Han har god tro på å få inn nye investorer dersom denne planen kan gjennomføres.

Planen baserer seg på at piloter og andre ansatte må godte betydelige kutt i lønningene og mindre attraktive arbeidstidsordninger. De vil bli ansatt i et av de to datterselskapene SAS Link eller SAS Connect.

Ved å flytte pilotene over i disse selskapene, der lønnen er lavere og de må jobbe mer i høysesongen og mindre i vintersesongen, blir SAS mindre sårbar for streiker som lammer hele selskapet.

Pilotene har streiket seks ganger de siste 12 årene. Anko van der Werff vil ha slutt på denne streikekulturen. Han sier det riktignok ikke så direkte. Han nøyer seg med å stille spørsmål med hvordan de skal få investorer til et selskap der det streikes så ofte.

Når en bedrift er streik, er det delte meninger både på arbeidsgiver og arbeidstakersiden om hvor langt en skal strekke seg for å få slutt på streiken. Eiere kan legge press på ledelsen for å finne en løsning.

Anko van der Werff blir neppe utsatt for press for å droppe eller uthule SAS Forward-planen. De sosialdemokratiske regjeringene i Sverige og Danmark, som utgjør det dominerende eierskapet, opplever nok streiken som en belastning. Men de vet at det er Anko van der Werffs plan som er den eneste redningen for det skadeskutte selskapet.

LO-leder Peggy Hessen Følsvik støtter pilotene og mener streiken handler om respekt for grunnleggende regler i arbeidslivet. En arbeidsgiver skal ikke kunne organisere seg bort fra sitt arbeidsgiveransvar slik SAS gjør ved å presse pilotene over i SAS Link eller SAS Connect der lønnen er lavere og arbeidsvilkårene dårligere.

LO og pilotene nekter å godta at SAS-ledelsen bryter med den norske arbeidslivsmodellen som baserer seg på at en bedrift skal respektere inngått avtaler og ha egne ansatte, ikke presse ansatt over til underleverandører.

Denne kampen vil LO og pilotene tape. Internasjonal luftfart kjennetegnes av utstrakt innleie av arbeidskraft. De beveger seg mot de ordninger som gjelder i internasjonal skipsfart.

Skal et selskap overleve i et krevende marked, må de kunne konkurrere på like vilkår. Dette er kjernen i Anko van der Werffs SAS Forward- plan.

For Werffs er det viktigere at SAS Forward ikke svekkes enn å få slutt på streiken. Det er den framtidige lønnsomheten for SAS det handler om.

Det er dramatisk å tape rundt 100 millioner hver dag streiken varer. SAS beveger seg sakte, men sikkert mot konkurs. Men for SAS-ledelsen er det enda verre å la seg presse til å oppgi planen som skal sikre lønnsomhet på sikt.

De streikende pilotene betegner SAS-ledelsen opptrede  som fagforeningsknusing. Anko van der Werffs vil ikke være med på en slik retorikk. Han framholder at det handler om å redde selskapet og arbeidsplassene.

Realiteten er at Anko var der Werff akter akter å rydde så pass kraftig opp at det er forståelig at pilotene opplever at deres interesser og posisjon blir knust.

Norwegian hadde en tilsvarende konflikt med sine ansatte for noen år siden. Arbeidstakerne brakte da saken inn for retten. De vant ikke fram. Retten godtok Norwegians argumenter for å gjøre organisatoriske endringer som innebar endringer i arbeidsgiveransvaret. Om arbeidstakerne skulle bringe SAS-ledelsen inn for retten, vil de neppe få medhold.

Når flertallet av pilotene tar inn over seg at SAS Forward står fast og at streiken driver selskapet mot konkurs, blir det slutt på streiken. Det er bedre for pilotene at SAS består enn at de mister jobben. Det vil være andre som vil overta rutenett og posisjoner. Om pilotene får jobb hos en ny eier, må de belage seg på lavere lønn og dårligere betingelse enn del Anko var der Werff tilbyr dem.