Sanksjon og kansellering som resultatløse egenmarkeringer

­EU og NATO-landene har i løpet av året lansert historiens største sanksjonspakke rettet mot Russland. Målet er å slå Russland til jorden økonomisk og få Vladimir Putin til å gi opp eller tape krigen i Ukraina.

Vi har i månedsvis diskutert om sanksjonene betyr noe for krigen og makthaverne i Kreml. Det virker ikke slik. Ekspertene er uenige.

I dagens utgave av Morgenbladet stilles det på forsiden spørsmålet om Russland er i ferd med å vinne sanksjonskampen mot Europa.

Innen kulturlivet dukker det stadig opp eksempler på «kansellering» og «no plattforming» - mer eller mindre vellykkede forsøk på å stenge noen ute fra debatter eller opptredener.

Venstresiden er stadig opptatt av å boikotte Israel.

Vi har hatt både boikott og utestengning av OL, boikottdebatt om fotball-VM, og jevnlig dukker det opp diskusjoner om hvem som ikke bør motta støtte fra staten.

Mediene elsker å dekke slike saker - like mye som habilitetsspørsmål og faren for at noen kan komme til å gjøre noe galt om ikke lover og regler skjerpes. Mediene er i dag de sterkeste driverne for politisk korrekt opptreden.

Vi har et eksempel på iveren etter å lage saker på at noen bør straffes for mangel på politisk korrekte meninger i dagens Klassekampen.

Paven liker ikke prevensjon. Han vil at katolikker skal bruke den naturlige metoden for å unngå graviditet. Hvor mange katolikker som følger pavens anbefalinger, er ikke godt å si.

Vatikanet er god for milliarder. De har nå bestemt at de vil kutte investeringer som kan knyttes til prevensjon.

Norsk bistandspolitikk legger opp til «å øke støtten til seksualitetsundervisning, familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter».

Teolog og førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole, Gyrid Gunnes, skrev torsdag i Klassekampen at det bør få konsekvenser for den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas om de støtter Vatikanet.

At Gunnes stiller spørsmål med om Norge fortsatt skal finansiere Caritas, synes avisen er så interessant, at de har fulgt opp saken. Her presiserer Gunnes at hennes primære anliggende er å utfordre Caritas til å opptre som en liberal stemme som ønsker å forandre den katolske kirke.

Gunnes` idé er så dødfødt som den kan få blitt. Som fast spaltist må hun selvsagt få mene det hun mener og håpe det hun håper. Men redaksjonen bør vurdere realismen i det de følger opp.

Med tittelen «Taler Roma midt imot» går de over alle støvleskaft. Kong Sverre talte Roma midt imot i 1194. Nå følger Gunnes opp.

Utenlandssjefen i Caritas Norge, Tale Birkeland Hungnes, sier at de er en selvstendig stiftelse som jobber med bistand og nødhjelp.

- Kvinner er en viktig målgruppe og likestilling er et prioritert, tverrgående hensyn i alt de gjør, sier hun og legger til at det er unaturlig å mene noe om Vatikanets investeringsstrategi.

Selvsagt er det det. Caritas lar seg ikke presse til aksjonisme i frykt for å miste bevilginger til sitt arbeid. Regjeringen vil neppe komme på den tanken.

Gyrid Gunnes har full rett til å komme på ting og skrive om det. Tanker er frie. Som premisser for politikk, eller endringsstrategier for verdens største kirkesamfunn, er de ubrukelige.

Krav om sanksjoner, boikott og kansellering gir garantert initiativtaker en plass i solen for en tid, for mediene står klare. Det kan også skrives på egen konto for å ta samfunnsansvar.

Å mene hva andre bør gjøre, og begrunne det med en type verdimessig begrunnelse som ofte er innebygget i politisk korrekte oppfatninger, er en sikker vinner i dagens offentlighet.

Om ideer om sanksjoner, kansellering eller boikott faller dødt til jorden, ser ikke ut til å være avgjørende. Om resultatene er null, kan de gjøre godt i sjela til avsender og bidra til en ønsket egenprofilering.