Riktige, men uforpliktende klimamål

Lars Haltbrekken (SV) har gitt seg i kast med et håpløst prosjekt når han krever at Sp må avklare sitt forhold til klimamålene. De er nødt til å gjøre det når de i høst skal forhandle med regjeringen om budsjettet, sier han til Klassekampen. Så feil kan man ta.

Bakgrunnen er at Geir Pollestad og Marit Arnstad har mer enn tenkt høyt om å droppe klimamålene. Det de i løpet av året har uttalt, nærmer seg en anbefaling om ikke å la politikken styres av målet om å kutte 55 prosent av utslippene i Norge innen 2030.

Dette målet er slått fast i Hurdalsplattformen. Men da denne plattformen ble snekret sammen, var det ikke krig i Ukraina, strømprisene hadde ikke gått bananas, og vi så ikke for oss en energikrise i Europa som vil vare i årevis.

Avstanden mellom Sp og SV i klimapolitikken er som øst er fra vest. Likevel er SV og Sp dømt til å bli enige om hvilken klimapolitikk som skal føres i praksis, ikke fram mot 2030, men neste år. SV er et støtteparti for regjeringen og må bli enige med regjeringen om budsjettet for 2023.

SV er ikke i posisjon til å kreve at Sp avklarer noe som helst. Det er regjeringen SV forholder seg til.

Hvis Lars Haltbrekken vil bruke kaloriene til noe nyttig, er Ap han bør være opptatt av. Men her oppnår han ikke noe som helst med å snakke om klimamål. De ligger fast, sier Støre. Også finansminister Trygve Slagsvold Vedum må si det, for det er vitterlig regjeringens politikk.

Derfor er det grunn til å undre seg over at Geir Pollestad og Marit Arnstad vil ha gående en debatt om klimamål som ligger åtte år fram i tid. Er det noe politikerne er gode til, er det å lage langsiktige mål som ikke nødvendigvis får konsekvenser for den politikken som skal føres verken i morgen eller i overmorgen.

Det er flere som har hevdet at regjeringen like godt kan droppe klimamålene. De ligger ikke an til å klare dem i det hele tatt.

Å fastsette mål som ligger langt fram i tid uten å ha klare planer for hvordan det er mulig å nå målene, er blitt en ny spesialøvelse for politikerne. Det samme er tilfelle med havvind. Regjeringen har ambisiøse mål for 2040, men er famlende når det gjelder veien for å komme fram dit.

Det er et mål å sikre norske norske bedrifter rimelig strøm. Det målet er så pass løst at det ikke er tidfestet en gang. Det fortjener ikke en annen betegnelse enn et ønske.

En regjering ledet av Jonas Gahr Støre vil holde fast på klimamålene til krampa tar dem. Om det er realistisk, er ikke avgjørende. Poenget er at regjeringen ikke har noe å vinne på å oppgi mål som ligger så langt fram i tid.

Mål har karakter av blomst i knapphullet. Det tar lang tid før den visner og må kastes.

Det er mer enn nok, som har med klimamålene å gjøre, det kan føres en heftig debatt om i høst. I forbindelse med statsbudsjettet får vi en ny runde på CO₂-avgifter og andre tiltak for å få ned utslippet. Her har SV gode muligheter til å bevege regjeringen om det er dette de prioriterer å få gjennomslag for.

Når det gjelder elektrifisering av sokkelen, som debatten om kutt i utslipp er knyttet til, virker det som om Sp vil forholde seg til det som er slått fast i Hurdalsplattformen, men de vil ta debatten knyttet til hvert eneste felt.  Det er fornuftig og langt å foretrekke framfor at alle oljefelt skal elektrifiseres fortest mulig. Hvert felt bør vurderes ut fra hvor strømmen skal tas fra, hva kostnaden vil være og hvor stor utslippsreduksjonen blir.

Så lenge vi ikke ser noen løsning på kraftkrisen, vil elektrifisering av sokkelen knapt bevege seg i snegletempo.

Det mest spennende i høst vil være å se om regjeringen kan få opp tempo når det gjelder modernisering av kraftverk, få bygget ut mer vindkraft på land og legge til rette for at det blir montert flere solceller på tak. Det vil rask kunne gi oss tilgang på mer energi – med håp om levelige priser.