Rettferdige og skyhøye sjefslønninger

Jarle Roth, sjefen for Jens Ulltveit-Moes Umoe-konsern, får i alle fall 116 millioner kroner i lønn for tre års innsats.

-Det kan bli mye mer. Jeg har som prinsipp at de som gjør en veldig god jobb, deler oppsiden. Så jo mer Jarle får, jo bedre er det for meg, sier en optimistisk Ulltveit-Moe til Aftenposten.

I 2020 sto Ulltveit-Moe på kanten av stupet med sitt konsern. Han hentet tilbake sin gamle medarbeider Jarle Roth som redningsmann. Restaurantdelen, gasskip, eiendommer og flere selskaper ble solgt. Ved årsskiftet var den bokførte egenkapitalen 1,6 milliarder kroner.

Jens Ulltveit-Moe kan puste lettet ut. Roth kan glede seg over en raus belønning for god innsats.

Ingen har så langt funnet på å kritisere Jarle Roth for at lønnen han er for høy. Hadde han ikke lykkes med redningsaksjonen, ville lønnen vært en brøkdel av det han nå får.

Jens Ulltveit-Moe sier rett ut hvorfor en del toppsjefer tjener usedvanlig godt. Hvorfor skulle han gi Roth over hundre millioner når han tjener bortimot en milliard? Det er ikke mer enn rett og rettferdig å dele raust med den en skaper verdier sammen med.

Det er knapt noe politikerne får gjort med sjefslønningene i børsnoterte selskaper der staten har en eierandel. 

Det samme vil nok Kjell Inge Røkke si om Aker-sjef Øyvind Eriksen. Han tjente 30,5 millioner i fjor. I tillegg har han aksjer i selskapet han leder verd flere titalls eller noen hundretalls millioner. Hvem vet? Røkke er god for 36,6 milliarder på Kapitals «rikingliste».

Eriksen er blant landets best betalte toppsjefer. Med en lønn på 30 millioner kan Eriksen og Røkke sies å ha den nødvendige bakkekontakt, for det er en god del toppsjefer som tjener oppimot 20 millioner. Eriksen er en ansatt, tross alt. Hos Røkke tjener han langt mer enn han gjorde eller ville ha gjort som advokat. Det er en rekke partnere i advokatfirma som drar inn 15-20 millioner i året.

Det er ikke noe poeng at Eriksen og Roth skal tjene mindre enn de gjør. Det er en fordel at rikdommen i et samfunn fordeles på flere. Eriksen og Roth klarer ikke bruke opp alle millionene sine på eiendom, biler, mat og reise. De plasserer dem forhåpentligvis i aksjer de har tro på.

I næringslivet får de styre med sjefslønningene som de vil. Politikerne kan ikke styre utviklingen på annen måte enn gjennom skattesystemet. Det bør de gjøre i økende grad. Formueskatten kan ligge på dagens nivå,  men skatten på dyre eiendommer kan økes, og vi kan innføre en høy arveavgift når vi snakker om verdier i mangemillionersklassen.

Eiere som investere i, starter og utvikler bedrifter er et aktivum for samfunnet. Det er det slett ikke sikkert arvingene er. Så staten kan med fordel forsyne seg med en del av verdiene som skal gå i arv.

Det er knapt noe politikerne får gjort med sjefslønningene i børsnoterte selskaper der staten har en eierandel. Her er det bred politisk enighet om at selskapet ikke skal være lønnsledende.

Staten kan også med fordel stille krav knyttet til sjefslønninger og utbytte fra selskaper som mottar støtte fra staten. Slik er det for eksempel når det gjelder pressestøtte. En bør se nærmere på en del av støtten som gis til aktører inne kulturfeltet.

Den borgerlige regjeringen vegret seg for å stille betingelser knyttet til lønnsomhet, lederlønninger og utbytte for å motta koronastøtte. Resultatet ble støtte til flere selskaper som aldri burde fått støtte.

Hvis staten er eneeier i en virksomhet, kan en utøve en noe sterkere styring over lederlønningene enn om staten er en av flere eiere. Politikerne kan ta bortimot ha full styring over sjefslønningene i offentlig sektor. Her varslet både Ap og Sp betydelig endringer før valget i fjor. Så langt har vi sett lite til det.