Raymond Johansens koronaoppgjør med fagfolkene

­Byrådsleder Raymond Johansen sier til Klassekampen i forbindelse med lanseringen av sin bok om koronakrisen, at «politikerne må styre i kriser og ikke lytte blindt til faglige råd». Ingen politiker vil være uenig med ham i det. Ingen er heller i nærheten av å innrømme at de noen ganger har lyttet blindt til rådene fra fagfolk.

Johansen går lenger enn det. Han hevder at fagfolk i for stor grad fikk gjennomslag for sitt syn i koronakrisen. De ble lyttet for mye til. Han kommer med direkte kritikk av Helsedirektoratet og Espen Rostrup Nakstad som i første rekke frontet myndighetene i koronakrisen ved siden av helseminister Bent Høie og direktøren for Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog.

Raymond Johansen endte opp i en åpen konflikt med Bent Høie om hvem som skulle fatte avgjørelsen om hvilke tiltak som skulle iverksettes for å begrense smitte. Byrådet i Oslo fikk råd fra Helsedirektoratet. Johanssen holdt fast på at det nettopp var råd, ikke pålegg.

Det var da Raymond Johansen holdt sin berømmelige «Nei, det gjør vi ikke»-tale. Han gjorde et stort poeng av at Oslo ikke ville følge myndighetens råd. Det tok riktignok ikke lang tid før de fant sin plass i rekken av «lydige» kommuner.

Bent Høie motsatte seg at Oslo skulle få velge en egen linje. Han ville at alle kommuner skulle gå mest mulig i takt – og i den takten Helsedirektoratet la opp til.

Helsedirektoratet og Helsedepartementet har hele tiden opptrådt som et samkjørt par. De har ordnet opp i uenighet på kammerset og stått samlet utad. Slik må det være. En statsråd kan ikke tillate seg at et direktorat i en krisesituasjon mener eller gjør noe annet enn det statsråden stiller seg bak.

Helsedirektoratet ga imidlertid råd som Bent Høie ikke slavisk fulgte. I slike tilfeller passet Bjørn Guldvog på å presisere på forhånd at de kun ga råd. Regjeringen måtte fatte avgjørelsen.

Bent Høie sa flere ganger at rådene fra Helsedirektoratet veide tungt, men at det også kunne være andre forhold å trekke inn i den helhetsvurdering som lå bak regjeringens beslutning om tiltak og regler.

Det var ikke bare Raymons Johansen som ventilerte uenighet med Helsedirektoratet. Det gjorde også Folkehelseinstituttet, men selvsagt i mer dempet og saklig form enn den Johansen valgte. Folkehelseinstituttet anbefalte for eksempel ikke at skolene ble stengt.

Raymond Johansen skriver også at flere av tiltakene burde vært avviklet tidligere. Han er ikke alene om å mene det.

Raymond Johansen skriver i etterpåklokskapens lys. Han er åpen på at noe kunne vært gjort annerledes. I den forstand tar han selvkritikk. Men han er ikke konkret på den måten at han serverer en liste med gale beslutninger.

Johansen stiller spørsmål til seg selv og andre om vi hadde klart for oss konsekvensene av tiltakene. Det hadde vi nok ikke. Koronakrisen er et eneste stort eksempel på at beslutninger noen ganger må fattes uten et godt nok kunnskapsgrunnlag.

Raymond Johansens kritikk av fagfolkene, er egentlig ikke rettet mot dem, men mot politikerne som ikke våger å overprøve faglige råd og treffe selvstendige avgjørelser. Det er en kritikk både mot Erna Solbergs og Jonas Gahr Støres regjering. De forholdt seg til fagekspertisen på nøyaktig samme måte. De ville ikke løpe foran fagfolkene og ikke halse etter dem. Det skulle gå kort tid fra statsråden mottok rådene til vedtak om gjennomføring ble fattet.

I den grad Raymond Johansen vil ha en debatt om fagekspertisen har fått for stor innflytelse på bekostning av politikerne, er koronakrisen bare delvis et egnet utgangspunkt. Det spesielle med koronakrisen var at myndighetene i samspill med mediene skapte en frykt i befolkningen det ikke var grunnlag for.

Det var en påfallende mangel på kritisk journalistikk særlig det første halve året. Mediene var mest opptatt av om ikke myndighetene burde ha strengere tiltak. I perioder bragt NTB meldinger dødsfall på sykehjem landet over. I virkeligheten var det langt færre eldre som døde av korona enn som normalt dør av vanlig influensa.

Når mediene og opinionen er i fryktmodus, er det krevende å stå med det politiske ansvaret. Da trenger politikerne å ha fagfolk de kan lene seg på. Politikerne vegrer seg for å ta risikoen på å fatte beslutninger de ikke har faglig forankring for.

Politikerne har dessuten valgt en organisering av helsevesenet som baserer seg på at mest mulig skal styres på faglige premisser. Dette er basis for foretaksmodellen som sykehusene styres etter.

Politikerne utsettes for et konstant press fra medier og opinionen. Derfor har de for eksempel valgt «Beslutningsforum» som avgjør hvilke dyre medisiner som skal tillates og regelen er å søke faglige råd før kontroversielle beslutninger skal fattes.

Raymond Johansen leverer gode refleksjoner og relevant kritikk, men det vil neppe føre til at regjeringen legger opp til kursendringer på helseområdet.