Pensjon ut fra innsats

­Pensjonsutvalget under ledelse av Kristin Skogen Lund foreslår en kontinuerlig heving av pensjonsalderen og minstepensjonen og at de som ikke klarer å jobbe like lenge som folk flest, får en helserelatert ytelse framfor å gå av med pensjon.

Det er stor enighet i utvalget på tvers av politiske skillelinjer. 

Utvalget legger opp til at pensjonsalderen skal stige litt år for år. Det kan dreie seg om en måned per år. På denne måten unngår vi diskusjoner med jevne mellomrom om å øke pensjonsalderen.

Pensjonsutvalget legger opp til at dagens pensjonsordning ruller videre, men justeres for de svakheter som er avdekket.  Det vil koste staten noen hundre millioner mer hvert år – og det vil beløpe seg til 20 milliarder i 2060. 

Det kan vi leve med. Det avgjørende er at vi har en ordning som er bærekraftig og forutsigbar både for myndigheter og borgere.

Ingen ordninger knyttet til trygd eller pensjon er uten mulige negative virkninger.

Daglig leder Even Bolstad i HR Norge frykter det kan føre til at arbeidsgivere blir enda mer skeptiske til eldre arbeidskraft. Direktør Nina Melsom i NHO er på samme linje.

Det kan være, men om vi skulle ende opp med en stor flokk i slutten av 60 årene som ikke får jobb, får vi vurdere å gjøre endringer. Men det er ikke verre at 60 åringer som har jobbet et langt liv, ikke får jobb enn at unge blir stående utenfor arbeidslivet.

For tiden er det største problemet at for mange unge ikke kommer seg i arbeid.
Men verken arbeidsgivere eller myndigheten bør legge opp til at eldre skal få økt lønn og mer ferie. Da blir de for dyr arbeidskraft.

Lønnstillegg for eldre bør være mer beskjedne enn til de unge. 

For tiden er det en kamp om arbeidskraften. Det er gode tider for eldre til å få seg jobb. Dette kan komme til å være situasjonen i mange år framover. 

At dagens ettåringer må regne med å jobbe til de er 74 år, er ikke noen skrekkscenario. Lever vi lenger, må vi kunne  jobbe lenger. Det må være hovedprinsippet.

Når dagens pensjonsalder for en god del er 62 år, skyldes det at de såkalte «sliterne» fungerte som en brekkstang for å få det til. Vi ble alle slitere- i alle fall vi med de beste tariffavtalene. 

Denne tenkningen vil utvalget bryte med. Det er noen som ikke har helse til å jobbe like lenge som andre. Vi kan ikke legge opp til ordninger som legger opp til at et 62 åring som føler seg sliten kan gå av med like god pensjon som en 62 åring som fortsetter å jobbe.

Her en ikke helse til å jobbe, må en kunne bli ufør. Uførhet er basert på en medisinsk vurdering der også psykiske forhold spiller inn. Men en kan ikke bli ufør basert på en generell følelse av å være sliten. 

Det er forskjell på å ha en kontorjobb eller ha et tungt fysisk arbeid. Derfor vil det i praksis bli lettere for de med belastende arbeid og kunne gå ut av arbeidslivet med en grei ytelse.

Det er verd å merke seg at utvalget er opptatt av å sikre de som må tre ut av arbeidslivet uten at de har mulighet til å opptjene pensjon på lik linje med andre, en anstendig pensjon. Også her bør vi legge opp til ordninger som rusler og går år etter år uten med jevne mellomrom å måtte ta debatten om de uføre blir liggende etter.