­Passivitet når fare truer

En mann i 40 årene brøt besøksforbudet og stakk sin egen kone med kniv i Numedal. Marianne Gibson Heimdal tok vare på den skadede kvinnen mens ambulansen sto 150 meter unna og ventet på å kunne gripe inn.

Ambulansepersonellet kunne av sikkerhetshensyn ikke kunne gripe inn før de fikk klarsignal fra politiet. I praksis lot altså myndighetene Heimdal utsette seg for risiko, mens de var opptatt av å være på den sikre siden.  

– Jeg må si at det var forferdelig ubehagelig å måtte vente så lenge, sier Heimdal til VG. Hun tok ansvar og hjalp så godt hun kunne.

Politiet brukte 48 minutter fra de fikk melding til de var framme. I mellomtiden hadde brannvesenet dukket opp og fikk mannen under kontroll. Før det hadde Tor Arve Imingen fra Uvdal, som kom til stedet for å fylle bensin, grepet inn og fått tatt kniven fra mannen.

Brannvesenet har ordnet opp tidligere. Det skjedd på bussen i Årdal da de overmannet en drapsmann. Da brukte de det de hadde for hånden – et brannslukkingsapparat. I Numedal bandt de ham og hindret ham i å dra av gårde.

Myndighetens tafatthet og privatpersoners mot og handlekraft ble for alvor demonstrert da terroren rammet Utøya 22. juli. Det var tre polititeam som kunne ha vært på Utøya raskere enn terrortroppen. De ventet på ekspertene framfor å følge den handlingsplikten som «skyting pågår» – instruksen legger opp til. I det kaos som preget 22 juli, er det forståelig at ikke politiet kastet seg i båter og forsøkte å ta seg i land på øya. Men det er ikke akseptabelt at de de prioriterte egen sikkerhet slik de gjorde-

Heltene 22. juli var de frivillige på campingplassen som med fare for eget liv og helse dro ut i båter så nær øya som mulig for å plukke opp unge fra vannet. De handlet på impuls, trosset faren fordi de kjente en plikt til å gjøre hva de kunne for å hjelpe. Det gode samfunn er avhengig av at det finnes mange nok mennesker som opptrer slik, i det små og i det store.

Vi kan ikke forvente at samfunnets profesjonelle hjelpere og beskyttere- politi, ambulansepersonell og brannvesen- skal ordne opp til enhver tid. Vi har selv et ansvar for å handle der vi kan bidra.

Ikke alle offentlig ansatte prioriterte egen sikkerhet 22.juli. Ambulanselegen Stephen Sollid trosset politiets ordre om å trekke seg tilbake inntil de hadde sikret området. Han ble der han var for å hjelpe de unge som var såret, mens ambulansene sto i kø for å vente på sikkerhetsklarering.

Retningslinjene for brannvesen, politi og helsevesen tilsier i dag at de skal gripe inn i en krise dersom de har mulighet til det, men uten å sette egen sikkerhet i fare. Men fortsatt gjelder hovedregelen at de skal vente til politiet har klarert et område.

Denne regelen må endres. Ambulansepersonellet skal ikke parkere 150 meter unna og overlate til en frivillig å ta hånd om en skadet. De skulle selv kjørt fram, bedømt situasjonen og handle deretter.

Politiet har fått kritikk for at de brukte for lang tid på å komme til åstedet. Justisminister Emilie Enger Mehl lager politikk av saken. Hun mener det er politireformen som regjeringen Solberg innført med støtte fra Ap som er problemet. Hun vil ha politi nærmere der folk bor. Gjerne det.  Det står regjeringen fritt til å opprette flere lensmannskontorer.  Men uansett hvor mange kontorer som opprettes, vil politiet bruke lang tid på å ta seg fram til mindre steder der det begås lovbrudd.

Det Mehl bør begynne med er å overlate til brannvesen og ambulansepersonell å selv bedømme hva de kan gjøre i en krisesituasjon. Vi kan ikke ha regler som gjør at privatpersoner skal være alene i en farlig situasjon uten at offentlig ansatte vurderer om det er noe de kan gjøre.