Nedprioriteringen av psykiatrien

I forrige uke ble det ropt høyt om at antallet unge med psykiske problemer øker sterkt. I fjor ble 6000 flere unge henvist til barne- og ungdomspykiatrien (Bup).

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol bedyrer at dette er høyt prioritert i regjeringen og også for henne personlig. Hun viser til at det er satt av 350 millioner kroner blant annet til å styrke lavterskel helsetilbud i kommunene. Hun sier til Aftenposten at hun vurderer å pålegge kommunene å ha et lavterskeltilbud for barn med lettere psykiske sykdommer.

Men psykologer vokser ikke på trær. Kommuner vil slite med å få fatt på fagfolk, og det er dessuten mye annet som konkurrerer om bevilgningene.

Fastlegeordningen er i krise. Tusenvis av mennesker i alle aldre mangler en fastlege. Det fører gjerne til at det tar lenger tid før de får hjelp. Sykdommen kan da ha forverret seg.

Situasjonen er ikke bedre for de som lider av alvorlig psykisk sykdom. Det er en stor økning av personer som blir funnet utilregnelig i straffesaker, men som samfunnet må ta hånd om. De kan ikke klare seg selv og kan være farlige for sine omgivelser.

I 1990 fantes det 2,5 senger i psykiatrien per 1000 innbygger. I 2020 var det 0,8 ifølge SSB.

På papiret sitter regjeringen med ansvaret, men i praksis skal politikerne holde fingrene godt unna sykehusfatene.

Det har i de siste tiårene vært en bevisst politikk å bygge ned behandlingsplasser innen psykiatrien. De med psykiske lidelser skal ikke stues bort på institusjoner. De skal bo blant folk i egne boliger. Noen er så syke at de til enhver tid trenger tre ansatte rundt seg. Det kan koste 12-14 millioner kroner i året. Det er kommuner som ikke er i stand til å ta hånd om alle som trenger beskyttelse og omsorg når kostnadene blir så høye.

Den som får plass på en psykiatrisk døgnpost er virkelig syk. Likevel er 50 prosent av de psykiske pasientene innlagt mindre enn syv døgn. 95 prosent av pasientene er utskrevet før det er gått 48 døgn. Alt for mange sendes ut altfor tidlig. For mange kommuner får i fanget et problem de ikke klarer å løse.

Det er flere som dømmes til psykisk helsevern. Her er kapasitetene økt noe. I en kronikk i Aftenposten peker psykiater Randi Rosenqvist på at det er et skrikende behov for flere plasser i psykiatrien der pasienter får behandling over lengre tid.  Hun betegner det som tragisk at helseforetakene planlegger å realisere tomtene til de gamle psykiatriske sykehusene for å finansiere nye somatiske sykehus med psykiatriske akuttplasser.

Blakstad sykehus i Asker skal legges ned. Pasientene skal overføres til det nye somatiske sykehuset i Drammen.

Gaustad psykiatriske sykehus skal legges ned. Pasientene skal overføres til Aker sykehus som skal utvides.

Det nye sykehuset i Drammen og på Gaustad finansieres ved at den store tomten på Ullevål og Blakstad selges.

Disse planene harmonerer dårlig med at uttalelsene fra regjeringen om at psykiatrien skal prioriteres. En rekke fagfolk har advart mot å la Aker bli det eneste tilbudet i Oslo for de som trenger psykiatrisk behandling på en institusjon.

Somatikken vinner over psykiatrien. De er det som skjer selv om myndighetene sier psykiatri skal prioriteres. Noen av forklaringen er at psykiatriske lidelser øker sterkest. Økningen i bevilgningene vokser ikke like raskt som behovet. Derfor ligger psykiatriene hele tiden på etterskudd.

Å prioritere hvilken behandling som skal gis ved sykehusene er krevende. Behandlingen skjer i over 20 sykehus. I tillegg kommer private aktører. De rapporterer til fire regionale helseforetak som igjen rapporterer til helse- og omsorgsdepartmentet.  

Under koronapandemien skulle antallet intensivplasser prioriteres. Før valget i fjor ble det dokumentert en stor mangel på jordmødre. Da var det jordmødre som skulle prioriteres. Nå er det psykiatri.

Det er ikke noe som skal nedprioriteres. Men i praksis må noen prioriteres ned når noe prioriteres opp. Dette må de finne ut av på sykehusene.

Regjeringen har økt bevilgningene til sykehusene med 1,5 milliarder. Det er nødvendig når antallet pasienter øker.

Regjeringen har ikke kontroll over utviklingen på sykehussektoren, aller minst på psykiatriens område. Det er heller ikke meningen at politikerne skal ha for et sterkt grep over denne sektoren. Helsesektorene styres via regionale foretak som ikke skal detaljstyres.

På papiret sitter regjeringen med ansvaret, men i praksis skal politikerne holde fingrene godt unna sykehusfatene.