Magne Lerø: Ukontrollert nedbygging av helseberedskap

­Det er forståelig at regjeringen vil ha oss til å tro at 2023 blir et spesielt vanskelig år. Det må kuttes både her og der. Aktivitet må bygges ned, og forventede bevilgninger uteblir. 2023 blir et år for hestekur. 2024 blir bedre.

Tro det den som vil. Når det er bred enighet i Stortinget om å kutte bevilgningene til Folkehelseinstituttet (FHI) med 300 millioner kroner, forteller det at politikerne er i ferd med å miste kontrollen over helseberedskapen. Vi har ikke økonomi til å ha den beredskapen vi på papiret har lagt opp til, og følge opp det som er vedtatt i lovs form.

Direktøren for FHI, Camilla Stoltenberg, sier mer eller mindre rett ut at bevilgningene ikke strekker til for at de skal kunne opprettholde den beredskapen de er pålagt. De må gjøre det beste ut av det – og håpe det går bra.

FHI regner med å måtte nedbemanne med rundt 300 ansatte. 100 medarbeidere kan bli sagt opp. Det skjer i en situasjon der influensapandemien ikke har sluppet taket. Sykehusene fylles opp av smittede. Det dør for tiden flere av korona enn da den herjet som verst.

Kjerkol innrømmer

I Politisk Kvarter i dag sier helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) at Camilla Stoltenberg ikke er alene om å oppleve trange budsjetter. Hun peker på at flere sykehusdirektører opplever at budsjettene ikke strekker til. Hun sier egentlig at sykehusene blir underfinansiert neste år. Samtidig sier hun at de har styrket sykehusene med økte bevilgninger.

Begge deler er rett. Både bevilgningene til sykehusene og fastlegene er blitt økt, men det er ikke tilstrekkelig for å løse krisen.

De manglende bevilgningene til sykehusene, i forhold til de oppgavene de er blitt pålagt, medfører at ansatte presses for hardt. Det er blitt normalen i store deler av helsevesenet. Det fører til at flere ansatte finner seg andre jobber. Dermed forsterkes mangelen på helsepersonell. Vi er heller ikke i nærheten av å utdanne mange nok nye til å fylle stillingene til dem som slutter.

I høst har mediene særlig vært opptatt av at folk har fått det strammere økonomisk. Flere havner under fattigdomsgrensen. Det vi opplever, er at den materielle levestandarden i et av verdens rikeste land synker. Det spørs om ikke det blir normalen framover selv om renter og priser stabiliserer seg.

Krisen innen helse kan bli vanskeligere for politikerne å håndtere enn nedgangen i kjøpekraft for folk flest. Vi har skapt et forventningsnivå som ingen regjering kan leve opp til. Politikerne kan ikke pøse på med flere oljemilliarder for å møte alle forventingene.

Vi kan ikke lenger dele ut rettigheter vi ikke aner hva vil koste. Vi kan ikke lenger snekre lover som fører til at det er antall byråkrater som må økes. Vi trenger nedbygging, avvikling og forenkling.

Det er imidlertid mer krevende å bygge ned enn å la være å bygge opp.

Nei til funksjonshemmede

I dag vil et flertall på Stortinget sier nei til å ta FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter inn i det norske lovverket.

Konvensjonen er allerede ratifisert av Norge. Men verken Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet, som til sammen har flertall, vil foreløpig oppdatere lovverket.

Ap og Sp viser til at regjeringen er i ferd med å innhente en juridisk ekspertvurdering og vil vente til denne foreligger, senest innen utgangen av 2023.

Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har gitt uttrykk for at konvensjonen skal innarbeides i lovverket. De skal bare finne ut av hvordan det skal skje.

– Konvensjonen skal få praktisk virkning i folks liv, sa Trettebergstuen til Handikapnytt i oktober.

Det finnes gode argumenter for å føre funksjonshemmedes rettigheter inn i lovverket. Spørsmålet er hva det vil koste og hvem som skal betale. Om det er kommunene, kan vi være ganske sikre på at de vil si nei. De vil hevde at de alt er underfinansiert. De klarer ikke finansiere lovpålagte oppgaver.

I en undersøkelse, som Utdanningsforbundet presenterte i september, svarer halvparten av rektorene at skolen de har ansvar for, har så dårlig økonomi at de må bryte loven.

I årene framover vil det bli et økende problem i det offentlige at ansatte finner seg andre jobber fordi de ikke vil ha ansvaret i en situasjon der oppgaver og bevilgninger ikke står i forhold til hverandre.

Camilla Stoltenberg har ikke kastet kortene. Hun ser ut til å ville bruke øksen slik Stortinget ber om. Men vi kan forvente at hun blir konkret når det gjelder svekkelse av beredskapen og den risiko en løper. Hun vil ikke sitte med ansvar uten å si ifra.