Magne Lerø: Samlingsregjeringer for godt til å bli sant

­Statsminister Mette Frederiksen i Danmark er sjefen med stor S i dansk politikk. For noen uker siden regnet de fleste med at hun ville miste flertallet og måtte pakke seg ut av statsministerkontoret. Hun gjorde i går et bedre valg enn valgmålingene tilsa. Hennes røde blokk fikk flertall. Likevel holder hun fast på at hun vil danne en samlingsregjering.

Skal hun bevege seg lenger mot sentrum for å til en blokkuavhengig samlingsregjering, vil tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen, leder for det nystartede Moderaterne som fikk 9,3 prosent av stemmene, spille en nøkkelrolle.

Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen er erfarne politikere. De to kan bli enige om at det beste for Danmark er å ha en sterk samlingsregjering. I det lange løp kan Lars Løkke Rasmussen se seg tjent med å inngå et samarbeid med sosialdemokratene, framfor å bidra til at todelingen i dansk politikk skal fortsette.

Mette Frederiksen mener hun er sterk nok til å lede en blokkuavhengig regjering uten at hun må inngå så store kompromisser at velgerne svikter henne. Danner hun en blokkuavhengig regjering, vil hun ytterligere styrke sin posisjon som landets suverent mektigste politiker.

Som statsminister har Frederiksen markert seg som sterk, tydelig og opptatt av å ha full kontroll. Dette har provosert flere i mediene. Det har hun brydd seg lite med. Hun bygger egen profil i sosiale medier. Hun driver også en podkast der hun snakker med andre samfunnstopper om viktige saker. Hun framstår som dyktig, reflektert, modig og styringsvillig.

For dominerende, sier hennes motstandere.

I krisetider vet man hva man har, ikke hva man får. Et økende antall velgere vil ha Mette Fredriksen, men de vil også ha politikken hun står for. Hun har gått mot sentrum og kjører en tøff innvandringspolitikk.

Partiene til venstre har i liten grad klart å utnytte hennes sentrumsorientering. De vil vinne fram med sin motstand mot å opprette et mottak for flyktninger i Rwanda. Et mottak i utlandet har heller ikke Lars Røkke Rasmussen noen tro på. Det går visse grenser for et vel aktet land som Danmark.

En blokkuavhengig regjering kan få tatt grep som Danmark trenger for å komme seg velberget gjennom krisen. De kan oppnå mye om en slik regjering får styre landet et par år. I god tid før neste valg kan det være at ett eller flere partier ikke ser seg tjent med å være med i en samlingsregjering. Det er ikke umulig at Lars Røkke Rasmussen mener at tiden da er inne for en sentrumsregjering med ham som statsminister.

En samlingsregjering kan fungere nå fordi landet er i en krise. De har en sterk og styringsdyktig statsminister og en erfaren brobygger i Lars Løkke Rasmussen.

Er det noe Norge kunne ha trengt, er det en regjering bestående av Høyre og Ap. Det er fullstendig urealistisk. Det er to grunner til det. Den ene er at Høyre og Frp på den siste meningsmålingen ligge an til flertall alene. Den andre er at Ap og Sp samlet ikke får mer enn rundt 22 prosents oppslutning.

Statsbudsjettet er det viktigste styringsredskapet for en regjering. Etter at regjeringen har levert det beste de kan levere og næringsminister Jan Christan Vestre har servert friske utspill om kvotering, lederlønninger og matpriser, går det nedover på meningsmålingene. Det virker ikke som velgerne vil ha den politikken som regjeringen legger på bordet.

Forklaringen kan være den at velgerne skyver frustrasjonen over økte priser og strammere økonomi over på regjeringen. Opposisjonen har ikke lagt fram et alternativt budsjett ennå. Så langt har de kunnet nøye seg med å løfte fram det de vil bruke mer penger på eller hvilke skatteøkninger de ikke vil godta.

Regjeringen har ikke gitt opp, men det ser mørkt ut. De kan klamre seg til et håp om at velgerne etter hvert oppdager at de heller ikke vil hoppe på Høyres politikk. I valget mellom pest og kolera, kan noen flere velge Ap og Sp tross alt, kanskje.