Magne Lerø: Nytt bomskudd fra påtalemakten mot politikere

­Ingen stortingspolitikere har gjort seg skyldige i bedrageri i de såkalte pendlerboligsakene, konkluderte statsadvokaten onsdag. Alle sakene er henlagt. Hvor mange som er blitt etterforsket, vil de ikke opplyse om.

Ifølge statsadvokaten er det ikke i strid med reglene å få pendlerbolig, selv om man disponerer og bor i en bolig nær Stortinget, så lenge man er folkeregistrert et annet sted.

«Etter en samlet vurdering finner statsadvokaten at retningslinjene, slik de var utformet fram til 11. desember 2021, ikke inneholdt noe vilkår om at de stortingsrepresentantene, som eide eller disponerte bolig innenfor 40 kilometer fra Stortinget, ikke hadde rett til pendlerbolig. Det var heller ikke noe vilkår at representantene skulle være fast bosatt eller ha kostnader til husholdning på hjemstedet», heter det i henleggelsesbeslutningen.

Det betyr altså at det ikke er i strid med loven å bo gratis hos sine foreldre og få tildelt pendlerbolig.

Statsadvokaten peker også på at det ikke er grunnlag for å mistenke elleve representanter som har fått tilleggsskatt for bedrageri.

Eva Kristin Hansen (Ap) trakk seg som stortingspresident da det ble innledet etterforskning mot henne. Det ble også umulig for Kjell Ingolf Ropstad å være leder for KrF, med påstander om bedrageri hengende over seg.

Da mediene kastet seg over pendlerboligsakene, ble det hardnakket påstått at politikere hadde lurt til seg penger de ikke hadde rett på. Det ble trukket paralleller til Nav-skandalen. Jørgen Hattemaker ble straffet, men Kong Salomo gikk fri.

Politikere forsvarte seg med at de hadde fulgt vanlig praksis, gitt all informasjon det ble spurt om og fått godkjent pendlerbolig fra Stortingets administrasjon. Eksterne jurister hadde ulike meninger om saken.

Når det oppstår mediestormer rundt politikere og påstander om at de har brutt loven, varer det ikke lenge før noen tar til orde for at politiet må innlede etterforskning.

Politi- og påtalemakt vil ikke ha på seg at lovgiverne slippe lettere unna enn folk flest.

Etterforskning et helt år

Hadde politi- og påtalemakt brukt en uke på å studere lovverket og snakket med Stortingets administrasjon, ville de fort oppdaget at politikerne hadde gode grunner til å tolke reglene som de gjorde. De burde stilt seg spørsmålet om det er sannsynlig at et tjuetall av våre mest betrodde folkevalgte åpenlyst hadde begått bedrageri – i kompaniskap med ansatte på Stortinget som var satt til å passe på at regler blir fulgt.

Det gjorde de ikke. Statsadvokaten la seg på kne for opinionen. Nå skulle alle få vite et vi har en politi- og påtalemakt som ikke lar politikere slippe unna.

Denne saken har de prioritert et helt år. Nå forventer de den samme honnøren til en påtalemakt som jobber grundig med sakene sine måned etter måned. Vi skal liksom vite at politikere ikke slipper lettere unna enn andre.

Å bruke et år på en slik sak, er mer skandaløs enn rosverdig. I dette systemet er det tydeligvis umulig å få opp farten.

Det viste seg å være falsk alarm. Ingen bombe. Det er regelen når politiet etterforsker politikere etter opinions- og mediepress.

I Bergen bommet påtalemakten fullstendig når det gjaldt Trude Drevland og Jan Sverre Stray. Økokrim bommet enda grovere i saken mot ordføreren i Nittedal, Hilde Thorkildsen. Denne uken var det Stortinget som gikk fri.

Felles for disse sakene er at det er påtalemakten som tar initiativet. Det er det hjemmel for. Det er noe annet når Stortinget anmelder politikere for underslag eller misbruk av reiseregninger. Da skal selvsagt politiet etterforske grundig.

Uten å ville det, har påtalemakten endt opp som en politisk aktør. En politiker, som blir satt under etterforskning, må tre til side. Det var statsadvokaten som gjorde det umulig for Eva Kristin Hansen (Ap) å fungere som stortingspresident. I Bergen trakk de to politikerne seg.

Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland

For 14 år siden tok så vel Riksrevisjonen, et titalls pensjonseksperter og påtalemakten feil. Et titalls politikere, blant dem Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik, var i søkelyset for å ha skaffet seg pensjon de ikke hadde rett på.

Det endte med at kun Anders Talleraas ble dømt. Hans feil var at han ikke hadde betraktet styrehonorar som inntekt. Styrehonorarer kan man som kjent motta i tillegg til lønn, men det skal regnes med i pensjonssammenheng.

Denne saken lærte medier, politi og påtalemakt ingen ting av. Det samme har skjedd igjen.

Påtalemakten må holde seg unna om det ikke er sannsynlig at et titalls politikere har brutt loven. De bør overlate slike saker til politikkens verden og la det handle om velgernes tillit.

Politiker må tåle å høre at de utnytter et system og er grådige. Det er et blindspor å sende politiet på dem. Løsningen er å gjøre regler klarere og gjerne stramme de inn.

Politikere skal passes på. Det er blant annet pressens oppgave.

Politiets oppgave er å slå ned på straffbare forhold. Det kan de overlate til Statsministerens kontor, Stortingets administrasjon og Riksrevisjonen å gå politikerne etter i sømmene. Er det grunnlag for en anmeldelse, får politi- og påtalemakt saken på sitt bord.

Mediene er det lite å gjøre med. De elsker saker der politikere kan mistenkes for å ha brutt en lov. Riksadvokaten bør instruere sine statsadvokater til å svare mediene at politikere får ordne opp selv i første omgang fordi de har større og viktigere saker å jobbe med. Å be de legge til at «vi tar alt for ofte feil», er for mye forlangt.