Magne Lerø: Mislykket politisk styring av Forsvaret

­Forsvaret mener det har behov for en betydelig økning i bevilgningene. Det er titalls milliarder fram til målet om at to prosent av brutto nasjonalbudsjett skal brukes til Forsvaret.

Det er lov å drømme om at NATO tar en ny runde på to prosent-målet ettersom Russlands utgjør en mindre militær trussel etter å ha mislykkes fullstendig med krigen i Ukraina. I det økonomiske uværet som har rammet NATO-landene, vil de ikke makte å øke bevilgningene til Forsvaret slik NATO forventer.

I forslaget til statsbudsjett for 2023 er bevilgningene til Forsvaret økt med 6,8 milliarder til 75,8 milliarder kroner, sammenliknet med 2022. Det er en økning på 9,8 prosent. Det betyr at Forsvaret er en budsjettvinner.

Men mye vil ha mer. Krigen i Ukraina har bidratt til at Forsvaret har vunnet fram med sine argumenter om at bevilgningene må økes. Det kan være mer å hente.

Det forsvarsminister Bjørn Arild Gram er opptatt av, er hvor lite vi får igjen for å øke bevilgningene til Forsvaret. Han sa det rett ut til Aftenposten for noen uker siden: «Jeg er frustrert. Vi oppnår ikke resultater i stil med ressursene som brukes. Gjennomføringsevnen er for dårlig. Styringen er for fragmentert.»

Det er sjelden en statsråd kritiserer sin egen etat i så klare ordelag. Det er også overraskende fordi Forsvaret til vanlig tegner et bilde av seg selv som handlekraftig og effektiv.

Etter 22.juli-tragedien ble politiet stående som trege, tafatte og utrente på å takle kriser. Forsvaret sto fram med en handlingsorientert kultur i beredskap til å møte kriser.

Det var den operative delen av Forsvaret som framsto som et eksempel til etterfølgelse. Forsvaret har også en administrativ del. Det er her det svikter, ifølge Gram.

Forsvarssjefen er også øverste leder for et gedigent byråkrati som skal forvalte milliarder, forholde seg til en stor mengde lover og pålegg og utøve arbeidsgiveransvaret for tusenvis av ansatte.

Gram peker i intervjuet i Aftenposten på at Forsvaret er basert på ordre og kommando. Slik er det i den operative delen. Men på det administrative plan ser han ansvarspulverisering og uklare ansvarsforhold.

Gram er klarsynt nok til å se at han selv er en del av problemet. Han mener departementet, som han selv bestyrer, bedriver en detaljstyring som pulveriserer ansvaret. Det har den politiske ledelsen holdt på med lenge. I 2008 da de rødgrønne styrte, tok de for eksempel fra forsvarssjef Sverre Diesen kommunikasjonsenheten og la den inn under departementet.

Forsvaret består av den Operative delen der alle våpengrenene hører hjemme, Forsvarsbygg som har ansvaret for alle eiendommene, Forsvarsmateriell som har ansvaret for alle våpen og alt utstyr og Forsvarets Forskningsinstitutt.

I dag er det slik at det er Forsvarsdepartementet som bestiller tjenester fra Forsvarsbygg og Forsvarsmateriell på vegne av den operative delen av Forsvaret.

Dette vil Gram endre på. Han er i ferd med å utrede en ny modell for hvordan Forsvaret skal styres.

Han mener det er «helt nødvendig med større tillit til forsvarssjefen og hans ledere». Det må for eksempel være Forsvaret selv, ikke Forsvarsdepartementet, som fordeler personellressursene ut fra hvor de mener behovet er størst.

Det ser ut til at det er en omfattende tillitsreform Gram vil innføre i Forsvaret. Det er ved å delegere ansvar nedover i organisasjonen en oppnår økt effektivitet. Det betyr at Gram vil få mindre direkte innflytelse over hvordan forsvarssjefen vil disponere ressursene.

Det forventes at forsvarssjefen kutter 2,3 milliarder kroner i eget byråkrati for å kunne bruke flere ressurser på våpen og soldater. Så langt utgjør ikke kuttene mer enn 360 millioner kroner.

Gram har innsett at departementets embetsmenn ikke kan henge over forsvarssjefen, i et forsøk på å styre hvor det skal kuttes. Det kan komme kutt som får negative konsekvenser for Forsvarets drift flere steder i landet. Det vet Gram. Men han må ta sjansen på kritikk av Forsvaret på distriktspolitiske premisser.

Vil en drive tillitsbasert ledelse, må en regne med at det kan få negative konsekvenser, sett med politiske briller. Skal tillitsbasert ledelse fungerer, må de som sitter nærmest oppgavene som skal utføres, få avgjørende innflytelse over personal og ressurser.

Dette kan de mye om i den operative delen av Forsvaret. Her praktiseres oppdragsbasert ledelse. Den gamle hierarkiske detaljstyringen, der en hele tiden skal forhøre seg om hva ens overordnede mener for å unngå å gjøre feil, er forlatt.

Tillitsbasert ledelse betyr å bygge kompetanse nedover i organisasjonen og la ledere nedover i systemet få fatte avgjørelser ut fra egen situasjonsanalyse og eget målbilde. Det blir en del flere feil når tempoet i beslutningsprosesser skrus opp, men samlet sett gir det økt effektivitet.