Magne Lerø: Mette Frederiksen samler i sentrum

­Sosialdemokratiske Mette Frederiksen ble statsminister i Danmark i 2019, etter å ha lovet å legge kursen mot venstre. Hennes forgjenger, Helle Thorning-Schmidt, ble kritisert for å være for sentrums- og høyreorientert.

I sin statsministerperiode har Frederiksen holdt til venstre. Hun har vært landets ubestridte leder og bygget en sterk posisjon. Hun gjorde et bedre valg i år enn forventet. Nå viser det seg at hun mente alvor med beskjeden om at hun ville foretrekke en sentrumsregjering framfor å fortsette som statsminister med støtte fra venstresiden.

Hun inviterte hele bredden av partier til regjeringsdrøftelser. Det ene etter det andre partiet, både til venstre og høyre, forlot forhandlingsrommet. De så seg ikke tjent med å støtte de kompromissene som den nye regjeringen vil basere seg på.

Tirsdag kveld kom Mette Frederiksen i mål.  Hun skal lede en regjering bestående av Sosialdemokratene, Venstre og Moderaterne. Det sikrer henne flertall.

De har alt banket igjennom en god del politikk som er formulert i en 60 siders regjeringsplattform. Det skal strammes inn på studiefinansieringen og satses mer på yrkesutdannelse. De dropper en helligdag. Det blir CO₂-avgift for landbruket, og det blir skattelette både for de med middels og lave inntekter.

Venstre og Moderaterne

Det er ikke snakk om en revolusjon, men det er en tydelig dreining av politikken mot sentrum.

Dreiningen er nok til at Venstre og Moderaterna tar sjansen på at Frederiksen vil holde denne kursen. Det er nok av uløste saker som ligger foran, men Venstre og Moderaterne har gjennom forhandlingene erfart at det er mulig å finne løsninger sammen med Fredriksen. De vil også få sette sitt preg på den del av politikken som deres statsråder får ansvaret for.

Mette Frederiksen vil styrke sin posisjon som «statsministeren som tar helhetsansvar». Hun vil levere stabilitet og samlende løsninger.

Regjeringen vil få en opposisjon både på høyre og venstre side. Det vil Mette Fredriksen utnytte ved å framheve at hennes regjering fører den politikken som landet er mest tjent med. De viker verken til høyre eller venstre.

Samlingsregjeringer er sjelden vare. For et land i krise, eller når det er behov for å gjøre omfattende endringer, er det en modell som kan fungere.

Om Mette Frederiksen vil ta store politiske grep, er ikke godt å si. Hun vet ikke i dag hvilket handlingsrom hun vil få i praksis.

Om hun ikke lykkes, kan hun oppløse regjeringen og danne en ny. Det er ingen som kan true hennes posisjon som statsminister før neste valg.

Ikke aktuelt for Støre

Å sammenlikne Jonas Gahr Støre og Mette Frederiksen har lite for seg. Å overføre politikk og politiske konstellasjoner fra et land til et annet har begrenset verdi. Støre har med den regjeringen han leder, tatt et skritt til venstre. Å spekulere i om han hadde lyktes bedre med å ta et skritt til høyre, er ikke noe poeng. Regjeringen er avhengig av SV.

I teorien kunne Støre oppløst regjeringen som han leder og Arbeiderpartiet dannet regjering alene. Det kan fungere om Sp synes det er en levelig modell. Da kunne Støre ha sikret seg flertall ved å søke bredere støtte. Men det er lite å hente hos Venstre og KrF.

Høyre og Frps posisjon er klar. De vil ikke bidra til å styrke Jonas Gahr Støre som statsminister. Erna Solberg skal bli statsminister om tre år. Hun vil ikke satse på et eventyr med venstresiden. Hun prøver neppe å få både KrF og Venstre med seg inn i regjeringskontorene, sammen med Frp.

Erna Solberg kan fortsatt sitte rimelig stille i båten og konstatere at den driver i den retningen hun er tjent med.