Magne Lerø: Kunsten må omfavne penger og publikum

­Kilden teater og konserthus i Kristiansand må nedbemanne med 10 til 15 årsverk. Ikke dramatisk i og for seg når de har 240 årsverk på lønningslisten. Det kan komme mer omfattende kostnadskutt hos noen av de 50 medlemmene i Norsk teater- og orkesterforening (NTO).

Direktør i NTO, Morten Gjelten, sier til Aftenposten at flere av medlemmene sliter med økende kostnader som ikke kompenseres med økte bevilgninger fra staten. Publikum strømmer heller ikke til arrangementer i like stor grad som før koronapandemien.

For å kompensere for økte kostnader, må prisen på forestillinger og konserter settes opp. Og det i en tid hvor en økende del av befolkningen er presset økonomisk.

Kristiansand er i en spesiell situasjon fordi fylket og kommunene har gått sammen om å bidra med titalls millioner for å utvikle den gamle kornsiloen til et kunstsenter som skal romme Nicolai Tangens gedigne samling av moderne kunst.

Alt skjer i regi av Sørlandets Kunstmuseum.

Nicolai Tangens kunst 

Nicolai Tangen, lederen av Oljefondet, og hans kunststiftelse, AKO-stiftelsen, har bidratt med 210 millioner kroner til ombyggingen av kornsiloen og har stilt kunst for 390 millioner vederlagsfritt til disposisjon.

Driften skal stat, fylke og kommune ta ansvar for. Staten har ikke satt av midler på neste års budsjett, for driften er ikke kommet i gang. Hvis fylke og kommune opptrer på samme måte, vil arbeidet stoppe opp. I verste fall blir bygget stående tomt, sier styreleder Stein Olav Henrichsen til Aftenposten.

Kunstsiloen har vært særdeles omstridt i Kristiansand fra planene ble kjent. Aktører i kulturfeltet frykter at det betyr mindre støtte til annen kulturaktivitet, og de liker ikke samarbeidet med pengesterke aktører.

Den samme motstanden dukker opp hver gang det skal investeres stort i kultur, og pengesterke sponsorer viser interesse.

Det var stor motstand mot at shipping-milliardæren John Fredriksen skulle låne ut noe av sin svindyre kunst til Nasjonalmuseet. Det var strid rundt sponsorer til Munchmuseet. Fagfolk er fortsatt bekymret for at Munch-museet blir for opptatt av å skaffe inntekter og trekke folk til lokalene som egentlig ikke kommer for å se Munch.

Ingen steder er debatten så heftig som i Kristiansand. Er det noe blide sørlendinger kan, så er det å gå i strupen på hverandre.

Byen og omegnens kunst- og kulturmiljø har tydeligvis et uforløst forhold til Kunstsiloen, selv lenge etter at prosjektet er vedtatt. Framfor begeistrede heiarop for viljen til å satse på kultur, lirer de av seg bekymringer om hva som kan komme til å skje når kunstsiloen en gang står ferdig.

De er blinde for at Kunstsiloens kan bli mulighetenes bygg både for kulturen og hele distriktet.

Da det i sommer ble kjent at Kunstsiloen har inngått et samarbeid med Start, ble ble stilt spørsmål ved om kommersialiseringen fullstendig har tatt over kunsten. Det har tidligere kommet kritiske røster til at museet vil samarbeide med musikkfestivalen Palmesus.

Reidar Fuglestad og Start

Det er tydeligvis en betydelig skepsis til hva direktør Reidar Fuglestad kan finne på. Har han først ikledd seg Startdrakten, virker det som om kritikerne bare venter på at han skal invitere kaptein Sabeltann til å delta ved åpningen av siloen.

Reidar Fuglestad har bygget opp Dyreparken til et gedigent trekkplaster for byen. Han har kapasitet til å rigge Kunstsiloen til det den kan bli, med mindre han får påmontert for mange bremser.

Kulturfolket bør realitetsorientere seg. Det blir ikke mer offentlig støtte til kunst og kultur framover. Det blir mindre.

Kulturen vil i økende grad måtte basere seg på egenfinansiering. Her er publikum en nøkkel – ved siden av sponsorer. De som absolutt vil kalle det kommersialisering, får gjøre det. 

Må jakte publikum

Kunsten har til alle tider operert i pengenes verden. I oljepengelandet Norge har vi begynt å tro at kulturen for det meste kan finansieres av offentlige bevilgninger. Det kan den ikke. Kulturen må jakte publikum. Det er slik kulturen kan overleve – og vokse.

Kjernen i det Kunstsiloen skal være, må skje på kulturfaglige premisser. Men den må bli noe mer. Publikum må trekkes inn – for å se samlingen av moderne kunst. Men Kunstsiloen må også arrangere utstillinger som viser det vi kan kalle kunst med en bredere folkelig appell.

Kristiansand bør la seg inspirere av operaen i Gøteborg.

I KulturPlot har vi sett nærmere på hvordan byen har utnyttet operahuset som et trekkplaster for å få folk til å besøke byen. Nøkkelen er å komme publikum i møte. Ved Gøteborg Operaen spilles klassiske operastykker som gjerne betegnes som finkultur – sammen med populære musikaler som West Side Story, Cats og My Fair Lady.

Gøteborg Operan vil utnytte kapasiteten. De vil ha fulle hus. De gir publikum en god opplevelse, både av musikk og byen. Folk kommer igjen. Nye finner veien.

Kunstnere og kulturarbeidere i Kristiansand må slutte å surmule for at ikke alt som skjer i tilknytning til Kunstsiloen er etter deres smak.

De bør glede seg over at nye tusener vil få se kunst, oppleve kultur og få et godt møte med Kristiansand. Kunstsiloen er en investering som bør kunne gi lønnsomhet som både byen og kulturen kan glede seg over i flere tiår framover.