Magne Lerø: Klokt å stoppe IT-drømmen for helsesektoren

­Noen visjoner ligger i grenselandet til en drøm. Det var tilfellet med daværende helseminister Jonas Gahr Støres visjon «En innbygger – en journal» som han la fram for Stortinget i 2012.

Alle var enige om at vi trengte en felles journalløsning for sykehus og kommuner. Ingen sto fram og sa at dette ville bli for vanskelig å få til. I 2012 var det høysesong for IT-optimisme.

Her var det bare å brette opp ermene og komme i gang. Direktoratet for e-helse ble bedt om å hive seg rundt og ta fatt på noe som mer må betegnes som gode, ambisiøse tanker enn klare planer. Direktoratet hadde ikke kompetanse i eget hus. De måtte leie inn konsulenter for å finne ut hva som skulle gjøres. Da kravspesifikasjonen var på plass, ble det bedt om anbud.

Direktoratet brukte konsulenter for flere hundre millioner. De betalte 20 000 kroner dagen for de dyreste, og forhåpentligvis flinkeste. PwC var sentrale både i planlegging og utføring. Noen konsulenter opptrådte som ansatte på vegne av direktoratet. Når det skulle samarbeides med kommuner, departement og sykehus, gikk det litt i surr med hvem som var ansatt og hvem som var innleid konsulent.

Etter hvert kom det tall på bordet som viste at det ville koste 22 milliarder kroner for å få systemet til å fungere som forventet. Riksrevisjonen konkluderte med at myndighetene ikke har hatt kontroll på satsingen.

KS har vært positive til prosjektet. Kommunene var rede, i alle fall på papiret, til å betale sin del, selv om ikke prislappen var kjent. Men ikke alle. Oslo kommune sa i fra at de ikke hadde tro på prosjektet. De vil ha en annen løsning. Noen kommuner har sagt at de vil vurdere Oslos løsning når den er klar.

Prosjektet har rullet videre. Det siste året er det KS som har hatt hånden på rattet.

Så langt har staten brukt 500 millioner kroner på prosjektet. I statsbudsjettet er det ikke satt av midler til Støres drømmeprosjekt. «Staten vil ikke støtte opp om det videre arbeid med felles kommunal journal», heter det tørt.

Når det er brukt en halv milliard på et prosjekt, svir det å sette stopp. Men noen ganger er det nødvendig ikke å bli hengt opp i hva som alt er investert i noe en har hatt tro på. Foten må settes ned dersom tvilen på om en er på rett vei forsterker seg. Det har skjedd når det gjelder Akson.

Vi har fått et nytt eksempel på det som noen vil betegne som en IT-skandale i offentlig sektor. Den lærdom en kan trekke fra journalprosjektet, er at det organ som skal ha styring med utviklingen, må ha tilstrekkelig kompetanse i egne rekker. Prosjekter må legges opp slik at det kan justeres underveis. Programmere må leies inn, men konsulentbruken må ikke bli så omfattende at prosjektledelsen mister oversikten.

KS mener de har tatt lærdom av feilene som er gjort. De mener de tar skritt for skritt og gjør framgang. Områdedirektør Kristin Weidemann Wieland i KS sier til Aftenposten at prosjektet er inne i et godt driv og at det utvikles i tråd med de signalene Stortinget har gitt. Hun ber i de minste om at de 20 millionene, som er bevilget til prosjektet, ikke trekkes tilbake.

Det virker som om KS har maktet å få prosjektet ned på jorda. Når det er brukt 500 millioner, bør staten kunne bidra med 20 millioner til om det er mulighet til å drive fram et journalsystem som er bedre enn det vi har i dag. Det må være god forvaltning, selv om budsjettet er stramt.