Magne Lerø: EU spiller Putin-kortet mot Støre

Er det én ting Jonas Gahr Støre ikke liker, er det antydninger om at Norge ikke deltar helhjertet i kampen mot Putin og Russlands overgrep i Ukraina. Pascal Canfin, leder for komitéen for miljø, helse og mattrygghet i Europaparlamentet, begrenser seg ikke til antydninger. Han sier rett ut at Norge ikke bidrar slik en kan forvente. Det er prisen på gass det handler om.

I Canfins innlegg i Dagens Næringsliv i dag argumenterer han med at Norge ikke er tjent med en likviditetskrise i europeiske energiselskaper og nedgangstider hos sine handelspartnere. Det vil gi framgang for populistiske bevegelser som vil svekke Europa og til sist bli en støtte til Putin.

Som allierte og venner er det legitimt å diskutere en pris på gass som vil fungere for begge parter, skriver han og framholder at inntektene fra energikrigen bør deles.

«Europa leverer våpen, innfører sanksjoner, vedtar embargoer mot russisk olje og gass og bidrar til finansiell solidaritet med Ukraina ved å forplikte seg til å betale 14 milliarder euro. Ved å handle på denne måten beskytter europeerne hele kontinentet. Derfor forventer vi et sterkt politisk signal fra Norge. En politisk gest, med både økonomisk og moralsk basis, som vil tillate oss allierte sammen å bestemme prisen på gass fra Norge til EU, og ikke overlate den makten til Putin», skriver han og avslutter med «la oss møtes på halvveien.»

Dette er rene ord for pengene. Det er ingen grunn til å tvile på at EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, er på samme linje. EU mener Norge har en moralsk plikt til å tilby gass til en pris som ligger betydelig under markedspris.

Så langt har regjeringen sagt nei til å sette ned prisen på gass, men Støre har sagt han er i dialog med EU.

Fredag skal de europeiske energiministere møttes. Canfin vil ha en løsning før det.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan EU tenker og argumenterer. EU har innført sanksjoner som også rammer dem selv. Energikrigen rammer millioner av mennesker i EU.

Det er en reell frykt for at befolkningen ikke vil akseptere økt arbeidsledighet, flere fattige, lavere levestandard og energimangel.

Victor Orban i Ungarn mener EU har gått for langt i å sanksjonere Russland. Han varsler folkeavstemning om å lette på sanksjonene.  

Hvis regjeringen ikke vil sette ned prisen på gass, skulle en tro de ville ta til orde for å lempe på sanksjonene. Regjeringen vil ikke få forståelse for at Norge som eneste land skal tjene på sanksjonene i form av skyhøy energipris, men alle andre land i Europa skal betale i dyre dommer for den energien de trenger.

Støre argumenterer med at en høy pris på energi fører til maksimal produksjon. Det er et godt, rasjonelt argument. EU-lederne befinner seg imidlertid i et emosjonelt klima. De må vise befolkningen at de får til noe som gir lavere pris på energi.

EU tenker emosjonelt og kortsiktig. Støre tenker rasjonelt og langsiktig, i alle fall når det gjelder energi. Det blir ikke mer energi tilgjengelig av å sette prisen ned. Det kan føre til et høyere forbruk enn ved markedspris, og mindre energi kan bli tilbudt på markedet.

Hvis regjeringen ikke vil komme EU i møte, vil det etter hvert bli en belastning for Norges omdømme. Vi kan bli oppfattet som den rike, ufordragelige gutten i klassen som aldri deler noe som helst.

Regjeringen har nedsatt et utvalg for å vurdere flere sider ved utviklingen av Oljefondet. Utvalgets leder, Ulf Sverdrup i Utenrikspolitisk Institutt (UPI), skriver i DN i dag at tiden er inne for å stressteste Oljefondet.

Han beskriver et scenario under overskriften «fra stolthet til skam». Klimakrisen kan gi opphavet til økonomiske nedgangstider og finanskrise som fører til at Oljefondet mister legitimitet både her hjemme og ute fordi det er grunnlagt på oljepenger.

Kampanjer mot Norge og fondet kan skape et enormt engasjement som fører til krav om oppsplitting av fondet i et global klimaskadefond og et grønt generasjonsfond.

Regjeringen er ikke i nærheten av å se for seg slike framtidsperspektiver. Vi er opptatt av at fondet er «våre» penger, og neste år skal vi hente ut færre milliarder av fondet, varsler regjeringen. I år bruker vi så lite av det at vi må redusere bistanden til verdens fattigste.

Det presset EU utsetter Norge for i disse dager, er et frempek om hva framtiden kan bringe.

I Norge har vi et bilde av oss selv som godhetens land. Vi støtter og deler hvor det skal være. Men vi risikerer at vi i den krisen som har rammet Europa, blir oppfattet som et «Onkel-Skrue-land».  Vi bakser rundt i pengebingen og passer på at ingen får mer enn det vi aller nådigst vil gi bort.