Magne Lerø: Eget varslingsombud for politiet – en blindvei

­Er det noe vi ikke mangler her i landet, er det regler for hvordan varslinger skal håndteres. I kommuner og i det offentlig brukes det hundrevis av millioner kroner på å undersøke varslinger.

Ofte fører det ikke til noe som helst. I andre tilfeller ender det med at en sjef får en feit sluttpakke og arbeidsgiver sitter igjen med en millionregning fra advokater som vet å ta seg betalt.

I politiet har det vært strid om flere varslingssaker. Alt i 2016 advarte Politiets fellesforbunds medlemmer om å varsle fordi belastningen blir for stor for den som varsler.

Dette likte politikerne særdeles dårlig å høre. De er for varslinger. Det må de nesten være. For varslere avslører ulovligheter og kritikkverdige forhold. Ingen politikere er imot det. Feil skal vi ha minst mulig av.

Problemet oppstår i de tilfeller der det er delte meninger om noe er ulovlig eller spesielt kritikkverdig.

I vår avslørte VG at en ansatt i Oslo-politiet hadde blitt 100 prosent ufør etter å ha varslet mot sin egen politimester. Det handlet om å gjøre unntak for politimester Hans Sverre Sjøvold som ville innlevere et våpen han hadde oppbevart en tid.

Flere varslingssaker

«Dette er uholdbart», sa justisminister Emile Enger Mehl (Sp) fra Stortingets talerstol. Hun ville rydde opp i den påståtte fryktkulturen i politiet og flere varslersaker ved å opprette et nasjonalt varslingsombud for politiet. Det skulle være et uavhengig organ som alle hadde tillit til.

Det er gjerne slik en ansvarlig statsråd opererer. En vil ikke ha på seg at en ikke gjør noe med et påstått problem. Da iverksetter man et tiltak. Ombud og tilsyn lyder som vakker musikk i de flestes ører for tiden.

Det skulle vise seg ikke å bli ren plankekjøring denne gangen. Mehl involverte selvsagt Politidirektoratet. Det endte med et forslag om å legge ombudet under bedriftshelsetjenesten og at ombudet ikke skulle ha noen rolle i undersøkelsen av et varsel.

Politiets Fellesforbund har vendt tommelen ned for et slikt ombud. De hevder at Mehl i realiteten har latt Politidirektoratet ta styringen med initiativet. Det direktoratet tar i, blir til gråstein, ikke gull, mener de.

Nå teller justisminister Mehl på knappene. Én mulighet er å droppe forslaget som hun selv fremmet. Eller så må hun trå til, få ombudet på beina og håpe det beste.

Opposisjonen på Stortinget er nå overbevist om at Mehls ide om et eget ombud, er glimrende. Om hun ikke raskt får ombudet på plass, vil de fremme et forslag. De kan regne med å få et flertall for det. Selv Rødt kan finne på å kaste seg om halsen på Frp når det gjelder ombud.

Når opposisjonen forsøker å dirigere en statsråd i en sak der det er uenighet mellom Politiets fellesforbund og Politidirektoratet, er det duket for økt kaos.

Opposisjonen bør gå i tenkeboksen. Er det bare politiet som skal få et eget ombud? Hva med Forsvaret, kommunene og diverse etater? Det er de som har tatt til orde for et felles ombud for staten.

Og hva skal ombudet gjøre? Skal de håndtere et varsel, eller skal de komme inn i ettertid og vurdere hvordan politiet har løst en varslersak?

Ombud som vaktbikkje

Det er lovfestet hvordan et varsel skal behandles. Det er ledelsens ansvar. Skal et ombud være ei vaktbikkje som følger varslersaken fra A til Å, men som kun bjeffer når det er noe å utsette på behandlingen?

Skal ombudet kun basere seg på å lese referater, eller skal de utstyres med en stab som kan føre samtaler med de involverte? Og hva med Arbeidstilsynet og verneombudene? Hvilken rolle skal de ha i forhold til et varslingsombud?

Vi har mange lover og organer som skal sørge for ryddige forhold i arbeidslivet. Men noen ledere svikter. De burde ikke vært ledere. Og noen ansatte lager stadig bråk. Noen låser seg fast i handlingsmønstre som skaper problemer, selv om intensjonen er god.

En får ikke et arbeidsmiljø til å bli bedre enn det ledere og ansatte sammen klarer å skape. Det blir ikke bedre av flere regler, tilsyn og ombud. Vi har nok eksempler på at forholdene blir verre når det settes i gang langdryge prosesser med advokater og rådgivere som skal finne ut hvem som har rett.

Hvis Politiets fellesforbund advarer medlemmene sine mot å varsle, får vi leve med det, men jobbe med lederskapet i politiet. Det er mer å hente på å intensivere arbeidet for å få lederne i politiet til å fungere bedre, enn å opprette et ombud. Billigere er det også, og det er ikke uvesentlig for tiden.