Magne Lerø:  Aps uflaks og selvpåførte lidelse  

Arbeiderpartiet får i gjennomsnitt 18,3 prosents oppslutning på meningsmålingene som er gjennomført i november, ifølge nettstedet Poll of polls.

– Det er eksepsjonelt at regjeringspartier mister så mye så tidlig i en periode, sier valgforsker Jonas Stein, som jobber ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, til NTB. Hans forklaring er regjeringsslitasje.

Senterpartiet får 5,4 prosent i gjennomsnitt. Partiet er dermed det fjerde minste på Stortinget. Ikke siden sommeren 2015 har Senterpartiet sett verre månedstall.

Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) betegner tallene som kritiske og peker på at en ikke har hatt en regjering som har tapt så mye i oppslutning på så kort tid siden vi begynte med meningsmålinger.

Senterpartiets tilbakegang er lettere å forklare. Trygve Slagsvold Vedum har gått fra å være folkeforfører til huggestabbe, konkluderte vi i artikkelen «Lederutfordringen» i Dagens Perspektiv sist fredag.

Mediene elsker en personfokusert politisk journalistikk. I helgen skrev både Vårt Land og VG om hva Ap skal gjøre med Trond Giske, som om han er problemet.

Det er ikke personer som er Aps problem. Det er delvis en del politiske feilgrep, men den primære årsaken til at regjeringen mister oppslutning, er den situasjonen landet har havnet i.

Situasjonen hadde ikke vært det spor bedre om Erna Solberg hadde vært statsminister. Høyres forslag til budsjett for neste år viser det.

Mediene burde i større grad forsøkt å få fram hvorfor vi må gjennom en hestekur for å ha kontroll på den økonomiske utviklingen.

Flere kommentatorer peker på at når sosialdemokratene både i Sverige og Danmark gjør det betydelig bedre enn Ap her til lands, må det bety at det er politikken og ledelsen det er noe galt med. Det er et ikke.

Det spesielle med Norge er at vi har et gedigent oljefond. Norge er et så rikt land at velgerne har problemer med å godta at det må strammes inn. Frp er tilbake med sin gamle spesialøvelse «dette har vi råd til». Frp legger fram et budsjett for 2023 der de har plass både til lettelse i skatter og avgifter og økt støtte til flere gode tiltak. Det henger ikke på greip.

Aftenposten brakte i forrige uke statistikken fra Global Leaders Approval Rating som viste at Jonas Gahr Støre er på bunnen i oppslutning. Det er 71 prosent som svarer at de er litt eller svært misfornøyd med hans innsats. Joe Biden, Jair Bolsonaro, Rishi Sunak og Emmanuel Macron, for å nevne noen, kommer betydelig bedre ut.

Når dette brukes for å illustrere hvor dårlig Støre fungerer som statsminister, er det et bomskudd.

Undersøkelsen viser hvor kravstore velgerne i ett av verdens rikeste land er. Vi forlanger vekst og velstand.

Støre har bestemt seg for ikke å gi velgerne det de vil ha. Han vil ha gjennomslag for den politikken regjeringen har lagt opp til. Han tror på bedre tider. Han tror folk etter hvert vil innse at regjeringen fører landet i riktig retning.

Regjeringen har lagt fram et budsjett, vel vitende om at SV vil presse fram endringer som er i «vanlige folks» interesser. I løpet av få dager vil vi få vite om det blir økt bostøtte, en økning i de veiledende satser til sosialhjelp og endringer i reglene for arbeidsavklaring. Her bør det bli endringer for at ikke kritikken om at Ap ikke lenger er opptatt av de svakeste, skal feste seg.

Ap har godt trening i å leve med uenighet som til tider utvikler seg til konflikter. Et parti må ha evnen til å legge konflikter bak seg. Hvis ikke blir de henvist til å leve i selvpåført lidelse.

Trond Giske kritiserer ikke regjeringen mer enn andre fremtredende partimedlemmer gjør. Han er blitt et samlingspunkt for venstresiden i partiet. Det må ledelsen leve med. 

Det vil være fornuftig om Ap lager en regel om at det kun er medlemmer innen et fylke som gis fulle medlemsrettigheter. Det bør ikke Giske ha motforestillinger til.

Om Giske er et problem for Ap, skyldes det at Jonas Gahr Støre ikke gjør det klart at partiet har lagt Giske-saken bak seg og at han har de samme rettigheter og plikter som andre tillitsvalgte i partiet.

Det er de som vil at Ap skal ta et oppgjør med Giske. I denne forbindelse trekkes partisekretær Kjersti Stenseng inn. Hun ble i alle fall tidligere regnet som, om ikke en støttespiller, så i det minste en som vil ha Giske med på laget.

I Vårt Land stiller politisk redaktør Berit Aalborg spørsmålet «hvor er Aps generalsekretær?». I kristne miljøer er det noen som går med et armbånd der det står «Hva ville Jesus gjort?».

Det er mulig hun har hentet ideen herfra når hun anbefaler spørsmålet: Hva ville Håkon Lie gjort? Han var partisekretær i 24 år og gikk av for 54 år siden.

Hvorfor rydder ikke partisekretæren opp? spør hun. Svaret er at fløyene i partiet ikke vil slutte fred. Prøver Stenseng seg med Håkon-Lie-metoder, blir det virkelig bråk.

Det vet de som stiller spørsmål ved Stensengs rolle. De vil bytte henne ut og få inn enn kandidat fra egen fløy.