Lønnsoppgjør fra vondt til verre

I forsøket på å skaffe seg økt velgeroppslutning opptrer Frp i økende grad som et avideologisert parti. I sak etter sak faller Frp og Rødt ned på samme standpunkt. Nå gjelder det kravet om at regjeringen skal gripe inn med en «hjelpepakke» for folk flest foran årets lønnsoppgjør.

«Velkommen etter», sier Mímir Kristjánsson til Sylvi Listhaug på NRKs Politisk kvarter i dag. Han peker på at Rødt alltid har vært tilhenger av statlig styring for å ivareta interessene til folk flest. Rødt vil at staten skal styre strømprisene, at matmomsen må reduseres og at tjenester og varer folk er avhengige av ikke kan overlates til markedet alene. Som en ørn skal staten sveve over vannene og griper inn om noe blir for kostbart for folk flest.

Frp har i alle år vært tilhenger av en markedsstyrt økonomi. Politikerne skal ikke styre der markedet kan gjøre jobben. Nå vil Frp at regjeringen skal gripe inn før lønnsoppgjøret slik at prisen på strøm, drivstoff og matvarer kan holdes i sjakk. Det lukter planøkonomi lang vei.

Regjeringen avviser å levere en «hjelpepakke» for å gjøre det lettere å bli enige i årets lønnsoppgjør. Grunnen er at lønnsoppgjøret er partenes ansvar. Forhandlingssystemet vil undergraves om politikerne blander seg inn før eller under forhandlingene. Dette vet Frp.

Hvis Frp eller Rødt mener momsen på matvarer skal reduseres, at strømstøtten skal økes, at det også skal innføres bensinstøtte eller at bostøtten skal økes som følge av forventede renteøkninger, kan de foreslå det. Vi har alt gående en temmelig opphetet debatt om strømpriser.

Regjeringen kommer ikke til å slutte seg til noe av det Frp og Rødt krever. En regjering kan ikke pøse på med ekstrabevilgninger i tide og utide. Folk får smøre seg med tålmodighet til revidert budsjett. Der kan det komme justeringer.

Rødt og Frp når ikke igjennom med forslaget om en «hjelpepakke», men de gir næring til de urealistiske forventninger framfor årets lønnsforhandlinger.

Det irriterer nok Audun Lysbakken at Rødt kjører på med mer støtte i hytt og vær. Det er noen velgere som biter på. I SV er opererer de imidlertid med visse grenser for populistiske utspill.

Rødt opererer i en egen politisk verden. De har i likhet med Frp penger til det meste. Før var det en stor gruppe velgere som trodde på Frps løsninger. En god del av de har nå meldt overgang til Rødt. Forstå det den som vil.

Første par ut i lønnsoppgjøret er Fellesforbundet og Norsk Industri. Det lønnstillegget de blir enige om, skal gjelde for alle. Den såkalte frontfagsmodellen er en blåkopimodell. De skal være likt, så å si.

I år blir det vanskeligere enn noen gang, fordi sterke grupper i offentlig sektor hevder de er blitt og blir hengene etter.

LO bruker økte priser som argument for at det må gis store lønnstillegg i år slik at kjøpekraften skal kunne opprettholdes. Samtidig vet LO at økte lønninger vil føre til økte priser.

Det ligger an til at renten vil øke jevnt og trutt framover. Det kan igjen brukes som et argument for at lønningene må økes.

Det som driver lønninger og priser oppover, er kravet om at lønnsmottakere skal beholde eller øke kjøpekraften. Det er både regjeringen og LO er enige om. Både Ap og Sp har drevet valgkamp der de har kjørt på at det nå er vanlige folks tur.

Regjeringen sliter med å få folk til å tro på det. Regjeringen burde sagt at koronakrisen, strømkrisen, det grønne skiftet, forventet nedgang i oljeinntektene og utviklingen i internasjonal økonomi betyr at vi ikke kan opprettholde kjøpekraften.

Det er skapt et klima som gjøre årets lønnsforhandlinger meget krevende. Rødt og Frp når ikke igjennom med forslaget om en «hjelpepakke», men de gir næring til de urealistiske forventninger framfor årets lønnsforhandlinger.