LO kan vente seg både bedre og dårligere pensjonsordning

­LO-leder Peggy Hessen Følsvik er redd det skal bli flere fattige pensjonister. Den frykten er det godt grunnlag for. Dagens levealderjustering fungerer som den «pensjonskutter» den er tenkt som. Prinsippet er enkelt og forståelig: Når levealderen øker, må en jobbe lenger for å få samme pensjon.

På sine turer rundt Sognsvann med daværende LO-leder Gerd Liv Valla, fikk Jens Stoltenberg henne til å innse at en form for levealderjustering måtte innføre for at pensjonsordningen skulle være bærekraftig.

LO hadde tidligere fått gjennomslag for AFP- Avtalefestet pensjon fra 62 år. Det var begrunnet med at «sliterne» ikke hadde helse til å jobbe til de var 67 år. Det endte opp med at alle som omfattes av tariffavtaler har rett til pensjon fra de er 62 år.

Om et par uker legger et utvalg fram dokumentasjon på hvordan pensjonsreformen slår ut for ulike grupper og lanserer forslag til forbedringer. Da starter for alvor debatten om revisjon av pensjonsordningen.

For å få AFP må en sammenheng ha arbeidet i en bedrift tilsluttet AFP-ordningen i minst 7 av de 9 årene fra du er 53 til du fyller 62 år. Tusenvis av ansatte faller utenfor ordningen. LO har alt vunnet fram med sitt krav om endringer i ordningen.

NHO er enig i at flere bør omfattes av AFP-ordningen. Når det gjelder hvem som skal betale for det, har de satt seg på bakbeina. Det blir ikke bedriftene. De betaler nok som det er i pensjon.

En annen mulighet er at staten bidrar. Men er det noe Finansdepartementet mener øker mer enn raskt nok, er det pensjonsutbetalingene.

Dermed står en igjen med valgets kvaler for LO. Vil de la flere komme inn i AFP-ordningen og finansiere det lavere utbetalinger til de som alt er inne? Dette aviser LO, forståelig nok, men de kan bli tvunget til å godta dårligere vilkår for alle som omfattes av AFP.

Skal LO bli med på endringer, vil dette måtte bli en del av en pakke som gir bedre pensjon for de som kommer dårligst ut. Skal det tas med en hånd, må det gir med en annen.

Pensjon har vært et tema i lønnsoppgjørene de siste årene uten at LO har nådd gjennom med sine krav. Derfor er pensjon er et hett tema under LO-kongressen.

Det er nå, mens vi har en rødgrønn regjering, slaget skal stå. LO vil ikke kreve at levealderjusteringen skal oppheves, men de vil kreve kompenserende tiltak for å hindre at flere ender opp med en pensjon som er for liten til å leve av, som de sier.

LO vil at alle skal sitte igjen med en pensjon som utgjør to tredjedeler av lønnen de hadde før de ble pensjonister. Dette kravet kan plasseres i boksen for drømmer.

Samtidig er de i LO, i alle fall i LO-ledelsen, realister. Det ryktes av pensjonsutvalget vil foreslå å øke pensjonsalderen fra 62 til 63 eller 64 år. I en samtale med Klassekampen avviser ikke Peggy Hessen Følsvik dette.

Nøkkelen til høyere pensjon for de som kommer dårligst ut, er at det kan finansieres ved å økes tidlig-pensjonsalderen fra 62 til 63 år.

Men hva med de såkalte «sliterne»? De var de som ble brukt som brekkstang for å få innført AFP. I dag har kontoristene fått samme mulighet til å gå av med AFP som de som ikke har helse til å jobbe til de er 67 år.

De fleste som er i arbeid, kan klare å jobbe etter de fyller 62 år. Det kan ikke være de som har et tungt fysisk arbeid som skal avgjøre hvilken pensjonsalder vi skal ha.

Det er forståelig at LO ikke vil henvise 62 åringer som opplever jobben som en helsebelastning, til uføretrygd. Det oppleves som en uverdig avslutning på et langt arbeidsliv. Et alternativ er å kreve at de som vil pensjonere seg når de fyller 62, 63 eller 64 år må få en legeerklæring.

Et annet alternativ er å innføre differensiert pensjonsalder basert på hvilket yrke en er i eller hvilken jobb en har.

Pensjonsordningen er basert på at det skal lønne seg å jobbe. Det er meningen at den som jobber til en fyller 70 år, skal sitte igjen med en høyere pensjon om den som går av med AFP når en fyller 62 år. Dette prinsippet må kunne kombineres med egne ordninger for «ekte slitere».