Ledere – maks innsats eller gå av

­Ledere som trapper ned, er en uting. Enten bør ledere stå på 100 prosent eller så bør de overlate jobben til noen andre.

Ansatte er ikke tjent med ledere som trapper ned, enten fordi helsen svikter, en er sliten eller synes selv en fortjener litt roligere dager etter å ha stått på for fullt i lang tid.

Ledelse krever styrke og overskudd. Ledere må møte utfordringer som dukker opp med helhjertet innsats, til tider langt over normal arbeidstid. 

Ledere kan bli syke. Da må de selvsagt ta permisjon eller trappe ned for en periode. Det har alle forståelse for. Men dersom sykdom fører til varig svekket arbeidsinnsats, bør ledere trekke seg.

I slike situasjoner er det ikke lederen som bør avgjøre hva som skal skje.

Det er styret og representanter for de ansatte som må finne den beste løsningen. Det avgjørende er ikke hva lederen kan tenke seg, men hva organisasjonen er tjent med.

Folk står lenger i jobb for tiden. Mange ledere er glad i jobben sin. Noen har vært ledere så lenge, at de ikke ser for seg at de skal tre tilbake og fortsette som vanlig ansatt. 

Det bør det i langt større grad legges opp til. En bør ikke tenke «en gang leder, alltid leder». I økende grad bør vi se på ledelse som en periodisk aktivitet. I alle fall bør en ikke komme dit at det eneste alternativet er å være leder eller ikke jobbe.

Det kan være det kan fungere utmerket at ledere jobber som seniorer i flere år, men uten de krav og den arbeidsinnsatsen som kreves av ledere. 

Det finnes mange yrker og bedrifter der det er vanskelig å legge opp til retrettstillinger for ledere. Men der det er mulig, er det lurt å planlegge for det. 

En av verdens største og mest omfattende lederjobber, er å være pave. Pave Frans er blitt 85 år, og nå svikter helsen. Hodet er klart, men på sine reiser må han stadig oftere ty til rullestolen på grunn av problemer med et kne.

– Jeg tror ikke jeg kan fortsette å reise i samme grad som før. Jeg synes at jeg i min alder, og med denne begrensningen, må holde litt igjen for å kunne tjene kirken. Alternativt tenker jeg på muligheten til å gå av, sa paven da han lørdag var på vei hjem til Vatikanet etter å ha avsluttet et seks dager langt besøk i Canada.

Pavene har tradisjon for å holde seg i posisjon så lenge hjertet slår, og hodet fungerer rimelig greit. Det har sammenheng med at det å være pave ikke blir sett på som en jobb. Det kan sammenliknes med å være konge eller dronning. 

I Storbritannia holder dronning Elisabeth det fortsatt gående selv om hun er såpass skral at hun knapt var til stede da hennes 70 år på tronen ble feiret med pomp og prakt tidligere i år. 

Kan dronningen, kan jeg – pave Frans tenker neppe slik. Det mest sannsynlige er at hans uttalelse skal tolkes som et signal om at han snart reiser seg fra pavestolen.

Pave Frans` forgjenger, Benedikt XVI, gikk av i 2013 på grunn av sviktende helse og lever nå et rolig liv i Vatikanet. Det var første gang en pave hadde gått av siden middelalderen, og beslutningen skapte sjokkbølger i den katolske kirken.

Allerede året etter, i 2014, sa pave Frans at hvis han fikk helseproblemer, så ville han vurdere å gå av. Det vil derfor ikke være et sjokk om pave Frans i løpet av noen måneder kunngjør at han har gjort sitt i salige Peters stol.

Om paver trekker seg med henvisning til sviktende helse, kan det være et tegn på en nyorientering. Å være pave, kardinal eller erkebiskop er en jobb som krever kraft og overskudd. Det er ikke en posisjon en skal lide seg igjennom når alderen med sviktende helse melder seg.