Krav og dialog med Taliban

Når Sylvi Listhaug i Politisk kvarter i dag rører sammen strømkrisen med Taliban-ledelsens opphold her i landet, forteller det at det er populismens hest hun rir på. Mens folk sliter med å betale strømregningen,  synes hun det er forferdelig at staten bruker 7 millioner kroner på å hente skurkene i privatfly, la de bo på luksushotell og gafle i seg fra velfylte koldtbord.

At Taliban kommer til Norge for å ha samtaler om situasjonen og hva som kan gjøres for å hindre hungersnød i landet, er så udramatisk som det kan få blitt. Taliban var flere ganger i Norge, invitert av den norske regjering, da Erna Solberg ledet landet og Sylvi Listhaug var justisminister.

Taliban ble regnet som en terrororganisasjon den gang som i dag. Forskjellen er at de nå har makten i landet. Det har skjedd med NATO og de vestlige lands viten og vilje. Da USA og NATO trakk seg ut, la de opp til at Taliban kunne ta makten. Det eneste overraskende var at det skjedde langt raskere enn NATO hadde sett for seg.

Taliban er kjent for sin terror og grusomhet. I rettferdighetens navn må det sies Taliban har vist seg fra en betydelig mindre grusom side etter maktovertagelsen enn det en kunne frykte. Taliban er et krigerfellesskap. De mangler kompetanse til å styre et land, de har fratatt kvinner rettigheter, de presser folk inn i et strengt islamsk regime og bryr seg ikke med demokratiske verdier.

Om forhandlingene avsluttes uten at det kan pekes på noen resultater, vil noen mene at regjeringen er blåøyde og at Norge igjen har overspilt sin rolle som fredsmekler. Det får vi tåle.

Taliban er bøllene som har besteget maktens tide. For tiden viser de ingen vilje eller evne til å dele den med andre grupperinger. De innser imidlertid at de må vender seg til omverdenen for å be om hjelp. De kryper ikke. De kommer til møte med representanter fra USA og EU med selvbevissthet og vilje til holde fast på det de tror på.

Taliban er ikke hugget i stein. Taliban kan endre seg. Det skjer nettopp i dialog med andre land. PLO var en renheklet terroristorganisasjon. De endte opp som en samlende organisasjon for store deler av det palestinske folk. Det skjedde gjennom dialog med sin fiende og sine støttespillere.

Da Yasir Arafat fikk fredsprisen i 1994, var det de som protestere mot at det var en terrorist som fikk prisen.  Han fikk prisen sammen med Yitzhak Rabin og Shimon Peres. De hadde tatt sjansen på dialog og oppnådd resultater.

Taliban-regimet er ikke anerkjent som legitime styresmakter i Afghanistan. Det betyr ikke at de skal behandles som ikke-eksisterende. De landene som har ført krig i Afghanistan i 20 år, kan ikke fraskriver seg alt ansvar for den afghanske befolkningen. De har en plikt til å sikre nødhjelp til landet slik at millioner ikke sulter i hjel. Dette handler samtalene i Oslo om.

Skal Taliban få hjelp fra vestlige land, må de endre seg. I samtalene i Oslo denne uken vil de bli møtt med krav. Taliban må ha noe å gi. Også i Taliban finnes det moderate krefter. Det er gjerne de moderate kreftene som vinner fram i en dialog. Dialog er den metoden som kan gi endring. Derfor må den prøves ut.

Budskapet fra Norge og de andre landene som deltar i samtalen er ikke at det må innføres likestilling mellom kvinner og menn, men vi kan kreve at kvinner ikke systematisk undertrykkes og stenges ute fra utdanning og offentligheten.

Tidligere forsvarssjef, Sverre Disen, sier til Vårt Land at han har liten tro på forhandlinger med Taliban. Han mener de er særdeles lite endringsvillige og nekter å gi konsesjoner til andre etniske og religiøse grupper. Han viser til at de tidligere har brutt avtaler og advarer mot å tro at de har endret seg vesentlig. Han ser imidlertid poenget med å samtale med Taliban for å løse de humanitære utfordringene i landet.

Det kan være Diesen har rett. Politisk lederskap handler imidlertid om å prøve ut muligheter framfor å bli værende i troen på at det ikke nytter.

Norge løper ingen risiko ved å invitere Taliban. Ingen vil finne på å hevde at regjeringen tar lett på terrorisme. Vi foretar oss ikke noe mer risikofylt enn å prøve ut om vi kan oppnå noe gjennom dialog.

Om forhandlingene avsluttes uten at det kan pekes på noen resultater, vil noen mene at regjeringen er blåøyde og at Norge igjen har overspilt sin rolle som fredsmekler. Det får vi tåle.