Magne Lerø:­ Juridiske tungvektere avviser regjeringens forbud mot homoterapi

De som hevder offentlig at konverteringsterapi kan ha noe for seg, kan telles på en hånd. Det er et solid politisk flertall for å legge ned et forbud. Problemet er at politikerne, etter å ha utredet saken i et par år, ennå ikke har klart for seg hva konverteringsterapi er for noe. Følgelig er det uklart hva de vil forby.

Hvor utbredt er den?

Vi vet heller ikke hvor utbredt den slags terapi er. Det vi vet, er at det fortsatt er mange i religiøse miljøer, både kristne og muslimske, som ikke godtar homofilt samliv. I disse miljøene er det kun sex mellom heterofile som aksepteres – og det skal skje innenfor ekteskapets ramme.

Det er ingen som driver PR for konverteringsterapi her i landet. Det er heller ingen som står fram og sier de har en metode som gjør at homofile kan bli heterofile.

Men noen driver med det. I alle fall skriver kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) i Aftenposten at hun har fått tilbud om homoterapi i posthyllen sin på Stortinget.

Betydelig kjønnsforvirring

I dag hersker det en betydelig kjønnsforvirring, særlig blant yngre mennesker. Det er mye en kan føle på når puberteten melder sin ankomst. Noen ender opp med å mene at de er født i feil kropp. Andre konstaterer at de har både heterofile og homofile følelser og lurer på om de skal satse på begge deler eller velge én av dem.

Det er også en del som føler seg som homofile, men skulle ønske de var heterofile.

Hvor mange som hører til i de ulike kategoriene, har vi ikke tall på. Det vi vet, er at antallet unge som strever med å finne ut av sin seksualitet, vokser. Slik må det nesten være, for den biologiske oppfatningen at man enten er mann eller kvinne, er i ferd med å bli erstattet  i storsamfunnet med en oppfatning av at man er dét man føler seg som.

Kjønn er flytende for tiden

Kjønn er flytende. Det er ikke lenger slik Jenny Kinge (Sp) sier at «det er kua som kalver og ikke oksen, uansett hva oksen måtte føle seg som». Ut fra biologien har hun rett, enten er vi hunnkjønn eller hannkjønn. Det finnes ingen mellomting. Hovedregelen for de fleste blir da å tilstrebe å være det kjønnet man er fra naturens side.

I de toneangivende kristne miljøene i dag, i Den norske kirke for eksempel, er homofile og heterofile likestilt. Homofile kan gifte seg, og de kan være prester. Det siste nye er at verken homofile eller heterofile trenger å gifte seg for at de skal kunne være prester.

Den norske kirke har ikke noe imot en lov mot konverteringsterapi slik regjeringen foreslår. Når kirkeledere uttaler seg om denne saken, er det omtrent som å høre kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. I spørsmålet som har med kjønn å gjøre, mener folkekirken for tiden omtrent det samme som flertallet på Stortinget til enhver tid mener.

Vanskelig å trekke en grense

Når kjønnsforvirringen er så utbredt som den er for tiden, har mennesker behov for å snakke med noen om hva de føler og hva de vil være. Det er her problemene med lovregulering oppstår.

Det er ikke enkelt for politikerne å trekke en grense for hva en imam, en prest, en venn eller foreldre for den saks skyld skal kunne si offentlig eller mene ansikt til ansikt, om sex og kjønn.  

Utgangspunktet for loven er at et menneske skal anerkjennes for det det er, for det man føler seg som, og være trygg på at andre ikke skal sette inn en aktivitet for at en skal endre seg. Hensikten med loven er å slå ring om de homofile og sørge for at de, som ikke fullt ut godtar homofili, holder seg unna.

Unntak for voksne

Etter at VGTV høsten 2019 viste serien Homoterapi, som Morten Hegseth sto bak, var politikerne raskt ute med å gi beskjed om at dette burde forbys.

Det ble tommelen ned for det forslaget som daværende likestillingsminister Abid Raja (V) la fram. Beskjeden fra opposisjonen var at det ikke gikk langt nok. Raja ga opp å definere grensene for voksne. Han nøyde seg i praksis med å forby konverteringsterapi rettet mot barn.

Da Anette Trettebergstuen inntok statsrådskontoret, ville hun gjøre vei i vellinga. I sommer ble lovforslaget med et innskjerpet forbud lagt fram og sendt på høring. Det utløste en høringsstorm. Over 2.000 høringssvar kom inn, 1.771 av disse fra privatpersoner.

Når så mange privatpersoner sendte inn høringssvar, skyldtes det at den konservative kristne avisen «Norge i dag», anbefalte sine lesere om å sende inn høringssvar.

Privatlivets fred

Bakgrunnen for det sterke engasjementet var nok ikke knyttet til loven isolert sett. Den får neppe dramatiske konsekvenser uansett. Engasjementet er en protest mot at myndighetene forsøker å regulere det som hører privatlivet til, samtidig som de trår over grensene for religions- og meningsfrihet.

Regjeringen kan la protestene fra privatpersoner prelle av som vann på gåsa. De kan også overse de skarpe protestene fra Den katolske kirke og flere frikirkesamfunn. Det de ikke kan se bort fra, er at Norsk Redaktørforening, Riksadvokaten, flere av statsadvokatene, Advokatforeningen  og Norsk Institusjon for menneskerettigheter vender tommelen ned for Trettebergstuens lovforslag.

Det viser seg at heller ikke lovavdelingen i justisdepartementet har satt sitt godkjentstempel på lovforslaget.

Statsråd på rotur

Anette Trettebergstuen er ute og ror om dagen. Hun mener kritikerne misforstår, men når tungvekterne i landets juridiske miljø plukker i stykker det forslaget hun har lagt fram, kan hun ikke si noe annet enn at hun skal vurdere nøye de innvendingene som er kommet fram.

I denne saken er det Trettebergstuen som sitter ved rattet. Etter den massive kritikken lovforslaget har fått, har Sp gitt beskjed om at de forlanger en hånd på rattet i ferden videre. I saker der det handler om juridiske prinsipper, er det ikke enkelt å snekre kompromiss. Statsråden vegrer seg for å bli presset tilbake til start.

I sin iver etter å støtte de homofile og sørge for at de ikke blir utsatt for tvilsom påvirkning, har regjeringen kollidert med vitale menneskerettigheter, som trosfrihet og ytringsfrihet.

Solberg-regjeringen ville forby konverteringsterapi rettet mot barn. Det er det en viss forståelse for. I en rettsstat skal barn beskyttes mot uønsket påvirkning.

Fare for overregulering

Den sittende regjeringen vil også regulere hva voksne mennesker frivillig kan la seg involvere i. Et kirkesamfunn har lov å mene hva det vil om homofili. Det finnes ingen restriksjoner på hva en imam kan si til en som ber om råd, knyttet til seksuelle følelser. Samfunnet kan heller ikke regulere hva foreldre kan si til sine barn. Foreldreretten gjelder til barna selv er myndige.

Det er utvilsomt belastende for homofile, som er med i en menighet, høre imamen eller presten si at homofile lever i synd om de har sex med en av samme kjønn. Men det er lov å mene det.

Et menneske, som kjenner på homofile følelser, må ha rett til å søke hjelp for å utvikle sin seksualitet i heterofil retning. De fleste fagfolk vil mene at det ikke er mulig. Men det finnes de som mener at menneske til en viss grad kan endre eller dempe seksuelle tilbøyeligheter.

Stat mot individ

Det handler om forholdet stat og individ, skriver den katolske biskopen, Erik Varden, i sin høringsuttalelse.

Regjeringen kan ikke gå til Stortinget med en lov som landets juridiske tungvekter har vendt tommelen ned for. Anette Trettebergstuen må være mer konkret med hva hun vil forby, og hun må argumentere langt bedre for hvorfor staten skal overstyre det det voksne mennesket selv måtte ønske.

«Det vi ønsker, er å forby konverteringsterapi. Altså forsøk på å gjøre skeive folk streite. Det omfatter handlinger som har en klar agenda, og som innebærer forsøk på aktiv og skadelig innblanding i en persons identitet eller seksuelle orientering», skrev hun nylig i et innlegg i Aftenposten.

Det er nettopp dette de juridiske tungvekterne mener ikke er godt nok for et lovforbud.