Gryende uenighet i Nato

Jens Stoltenberg er et barn av sin tid. Da han var leder av AUF, var han motstander av Nato. Han var kritisk til stormaktene og ivret for fred og forsoning på andre premisser enn det den kalde krigen la opp til.

Siden ble Stoltenberg tilhenger av Nato slik de ledende politikerne i Ap alltid har vært.

Stoltenberg plasserte seg i det sikkerhetspolitiske midtpunktet i norsk politikk. Han overtok stafettpinnen etter Gro Harlem Brundtland- og ble den fremste fanebæreren for sosialdemokratiet. Ingen av de to er utpregede ideologer. Om noen fortjener den betegnelsen, er det Thorbjørn Jagland.

Under Brundtland og Stoltenbergs ledelse, er Ap blitt modernisert i tråd med tidens trend og EUs krav. Mer styring er overlatt til markedet. Da Stoltenberg ble statsminister for første gang, ble effektivisering og reform av offentlige sektor en prioritert oppgave. New Public Management ble innført som styringsprinsipp i flere sektorer. Statoil ble privatisert. Sykehusene ble helseforetak.

Det ble ingen velgermessig suksess. Ap tapte valget. Jens Stoltenberg framsto som en taper.

Ap måtte gi opp å styre landet alene og inngå kompaniskap med SV og Sp for komme seg inn i regjeringskontorene igjen. Det var ikke Jens Stoltenberg som var arkitekten for det rødgrønne samarbeidet, men han innså raskt at dette var veien å gå for å sikre seg regjeringsmakten igjen.

Men som statsminister for den rødgrønne regjeringen, lykkes Stoltenberg. Han maktet å snekre sammen levelige kompromisser og finne løsninger til tross for stor intern uenighet.

Stoltenberg er en pragmatiker. Han rir ikke egne kjepphester. Han er nøye med å følge regler og god på å bygge relasjoner. Stoltenberg kan opptre med engasjement, men han bli sjelden misforstått. Han velger sine ord med omhu.

Jens Stoltenberg besto prøven som generalsekretær i Nato da Donald Trump ble president i USA. Det er USA som har makten i Nato, så Stoltenberg må vokte seg for å komme med uttalelser som USA ledelse reagerer på.

Fredag tabbet Joe Biden seg ut da han i sin tale i Polen antydet at målet var å fjerne Vladimir Putin. Det Hvite Hus var raskt ute med å si at det ikke var det Biden mente. Det er ikke USAs offisielle politikk. Dagens etter gjorde utenriksminister Antony Blinken det klart at USAs strategi ikke er et regimeskrifte i Russland.

Frankrikes president Emmanuel Macron har tatt avstand fra Bidens tale og advarer mot en verbal eskalering av krigen. Han hadde nok også Bidens uttalelse om Putin en krigsforbryter i tankene.

Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende at Biden mener at en krigsforbryter bør fjernes. Selv om Biden hevder han er misforstått, har skaden alt skjedd. Putin bruker Bidens uttalelser for alt de er verd. Han vil at sanksjonene skal oppfattes som et kuppforsøk.

Nato måtte trekke seg ut av Afghanistan med uforrettet sak. Det samme kan skje når det gjelde sanksjonene mot Russland.

Den britiske professoren, Niall Ferguson, som er kjent for sine innsiktsfulle kommentarer, skriver i Bloomberg, gjengitt i Klassekampen, at Biden- administrasjonen vil bruke krigen i Ukraina til å kjøre Russland fast i en hengemyr.

USA har fordeler av å svekke Russland så mye som mulig. Det er Kina som representerer den største utfordringen

Fram til nå har det vært stor enighet innad i EU og mellom EU og USA om sanksjonene og støtten til Ukraina. Det har gitt Stoltenberg en rimelig avklart posisjon som Natos fremste representant. Dette bildet er i ferd med å endre seg.

De toneangivende landene i EU følger ikke USA som krever enda hardere sanksjoner. Joe Biden fordømmelse av Russland får Macron og andre ledere i EU til å reagere. De ser et USA på krigstokt. Retorikken er så skarp at den blokerer for samtale og mulig tilnærming.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, kjører to spor for tiden. Han ber innstendig om mer våpen og støtte. Samtidig ber han om fredsforhandlinger.

Fra vestlig hold kommer det krav om at Ukraina må få mer våpen. Men så langt har USA sagt nei til at Polen kan tilby jagerfly via USA. Tyrkia har heller ikke respondert positivt på å sende russisk produserte våpen til Ukraina.

Når konsekvensene av krigen vil merkes sterkere blant befolkningen i Europa og en sultkatastrofe brer om seg i Afrika, må vi  regne med at flere tar til orde for at det ikke sendes flere våpen til Ukraina.

Jens Stoltenberg har vært krystallklar på at Natos primære oppgave er å sørge for at det ikke kommer til militære konfrontasjoner mellom Nato og Russland. Han vil forhindre en europeisk storkrig. Han utelukker at det skal innføres en flyforbudssone over Ukraina eller at det skal sendes fredsbevarende styrker inn i landet.

Etter fire uker med krig og sanksjoner, er det ingen ting som tyder på at Russland vil trekke seg ut av Ukraina. De kan bli der i månedsvis. Konsekvensene av krigen blir stadig mer alvorlige både for Europa, Ukraina, Russland og verden forøvrige. De  som taper minst på krigen er USA.

Joe Biden får ikke Nato med seg på en hardere linje. Sannsynligvis blir det Stoltenbergs oppgave å bygge bro mellom USA og Frankrike, Tyskland og Italia som ikke vil gå like langt med sanksjoner som USA.

Nato måtte trekke seg ut av Afghanistan med uforrettet sak. Det samme kan skje når det gjelde sanksjonene mot Russland.

Det er tungt å innse at man ikke når målet med omfattende tiltak. Det tar tid å erkjenne det. Det tok Nato flere år å innse at de ikke oppnådde det de kjempet for i Afghanistan.

Jens Stoltenbergs oppgave er internt å realitetsorientere statslederne i Nato. De må begynne å snakke om en vei ut, i alle fall på kammerset. Og hvis Zelenskyj er i ferd med å gi opp med henvisning til manglende støtte fra Nato og EU, må de også ta det inn over seg.

Jens Stoltenberg er sterk og tydelig på sin støtte til Ukraina, men Ukraina er ikke medlem av Nato. Derfor får ikke Zelenskyj høre det han ønsker. Det hjelper ikke så mye om Biden leverer saftig krigsretorikk.