Fra suksess til lederforherligelse

Vladimir Putin sitter tilsynelatende trygt i posisjonen som øverste leder i Russland, fordi han har brukt et par tiår på å sikre seg all makt. Han omgir seg med lojale medarbeidere og nedkjemper hardt og brutalt de som kan true hans posisjon.

Folket gjør ikke opprør når et land er i krig. De eneste som i teorien kan velte Putin, er et knippe generaler i hæren. Det skal mye til.

Putin bruker rå makt, men han er også opptatt av å bli respektert og beundret. Han viser seg fram i bar overkropp ridende på hest, med rifle i hendene eller som isbader. Putin vil at folket skal se opp til ham som sterk og sunn leder. I møte med den russisk ortodokse kirke opptrer han som en from troende.

Når Putin også har kontroll på mediene, fungerer den herliggjørelsen av seg selv som han legger opp til. Det er nummeret før han utroper seg til Russlands frelser.

I et demokrati er vi opptatt av å begrense politiske lederes mulighet for å bli for sterke og dominerende. I USA har de for sikkerhets skyld lovfestet at presidenten ikke kan sitte mer enn åtte år.

Det har sine fordeler at ledere står på post i lang tid, særlig i krisetider. Jens Stoltenberg fortsetter som generalsekretær i Nato ut over to åremålsperioder. Grunnen er at medlemslandene ser han gjør en god jobb. Han opptrer som sterk og samlende. Stoltenbergs posisjon i Nato vil bli enda sterkere når han skal fortsette i alle fall et år på overtid. Det betyr at Natos sterke mann, Joe Biden, vil måtte ta mer hensyn til hva Stoltenberg mener.

Stoltenberg er i ferd med å bli Europas mektigste leder, men uten å foreta seg noe som helst for å fremheve egen person. Stoltenberg blir ikke hyllet ut over disiplinert klapping. Han gjør jobben, rasjonelt og effektivt på grunnlag av det mandat han har fått. 

Verdens mektigste leder på sitt område er paven i Roma. Han er øverste leder for noen hundre millioner katolikker og noen titusen ansatte.

Paven hylles av katolikker verden over. Tusenvis samles på Petersplassen eller der han ferdes for å få et glimt av ham. Men den hyllesten paven mottar, kan ikke sammenliknes med den hyllesten en statsleder får. Katolikkene tror at Paven er Guds representant på jorden. Derfor søker de å motta Guds velsignelse fra Paven. 

Det er ikke paven som person som blir hyllet, men er rollen, institusjonen og Paven som Guds representant.

På motsatt side i kirkelandskapet befinner pinsevennene seg. Vårt Land har de siste dagene skrevet en del om Hillsong, en internasjonal pinsebevegelse med røtter i Australia som har spredt seg til flere land. Hillsong har flere menigheter i Norge.

Det har oppstått konflikter på topplan i Norge som har end med at flere pastorer har trukket seg. Nå har også den mektige grunnleggeren av bevegelsen, Brian Houston, gått av etter anklager om upassende oppførsel.

Marie Fugset Idland, tidliger pastor i Hillsong, peker i et innlegg i Vårt Land på at problemet i Hillsong er dyrkingen av ledere. Hun hevder bevegelsen preges av en  opphøyelseskultur der lederne blir suverene, nærmest ufeilbarlige og medlemmene underdanige.

Hillsong har gjort suksess. Dyktige ledere er en årsak til det. Når det utviklere seg en kultur der ledere lar seg hylle, kan de miste bakkekontakten.

Lederne i slike miljøer har gjerne karismatiske evner og trives framfor forsamlinger der de selv er midtpunkt. De gis også en åndelig autoritet og er i posisjon til å formidle Guds vilje.

Det finnes en haug med selvforherligende ledere i næringslivet. Noen utøver stor makt ved at de er eiere. Er en både eier og øverste ledere, kan en føle seg for trygg.  En kan ikke bli avsatt, men det kan være alvorlig nok om nøkkelpersoner trekker seg.

Kloke ledere sørger for at oppmerksomhet ikke  bikker over i selvforherligelse selv om de oppnår suksess i bøttevis og er karismatikere.

Petter Stordalen har gjort suksess som invester og næringslivsleder. Han er smart og kan lukte penger lang vei. Han vet å knytte til seg dyktige medarbeidere slik at han kan konsentrere seg om det han er best på. Stordalen følger med på tall og prognoser hver eneste dag, men det er som kulturbygger og inspirator han er best.

Da koronapandemien rammet landet, gikk Stordalen nærmest i sjokk. Han innså raskt at dette kunne true det hotellimperiet han hadde bygget opp. I boken «Apollometoden» forteller han hvordan han bedrev kriseledelse. Han presenterer syv grep som funker når det virkelig gjelder.

«Fram med madrassene, husk fotarbeidet», slik formulerer han to av grepene. Hverdagslig, men ikke spesielt klart. Stordalen er ingen teoretiker. Han er en praktiker med teft, et glødende engasjement og formidlingsevne til gull.

Boken er en fortelling om hva han har tenkt og gjort i to år. Det er inspirere å lese, selv om det kan stilles spørsmål med overføringsverdien. For Stordalen er imidlertid fortellingene avgjørende. Fortellingen peker på hvor en skal og hvordan en skal komme dit. Det motiverer medarbeidere.

Hvert år samler Stordalen flere tusen av sine medarbeidere til en samling som innledes med at han han holder et foredrag på 90 minutter. Det er nærmest en forventning om at årets tale skal være så pass spektakulært at den topper fjorårets.

En gang kopierte han Harry Houdini ved å bli sluppet hengende fra taket ned i en vannet med lodd rundt beina og hendene i håndjern. «Jeg hadde hyret inn Norges mest kjente illusjonist og trent i fire måneder på å holde pusten lenge nok», skriver han.

Det er ikke mange næringslivsledere som prioriterer å trene seg på å holde pusten. Men slik er Stordalen.

De stuntene han gjennomfører i kombinasjons med sitt driv og engasjement utløser energi. Samtidig gir det Stordelen en oppmerksomhets om egen person som kan betegnes som å la seg dyrke.

Det som for utenforstående fortoner seg som selvforherligelse, er for de fleste som deltar kommunikasjon som fungerer. For Stordalen og hans bedrift fungerer det at han bruker egen person slik han gjør. Da gjør han det.

Ledere som bruker egen person slik Stordalen og andre gjør, løper en risiko. Mennesker med mye makt som også søker store doser  oppmerksomhet, kan mistet gangsynet. Makt korruperer raskere enn en tror, om en ikke er på vakt og bevisst hoder tilbake sin maktutfoldelse.

Kloke ledere sørger for at oppmerksomhet ikke bikker over i selvforherligelse selv om de oppnår suksess i bøttevis og er karismatikere.