Det uoppnåelige klimamålet

På landsstyremøtet i Sp i går slapp Marit Arnstad like godt katta ut av sekken. I Hurdalsplattformen står det at Norge skal kutte klimautslippene med 55 prosent innen 2030.

Arnstad sier rett ut at hun ikke tror det er mulig. Vi trenger i alle fall noen års utsettelse. Hun inviterer til åpen debatt om det hun kaller «elefanten i rommet».

For SV er det Arnstad sier som å banne i kirken. Lars Haltbrekken (SV) sier at det er fullstendig uaktuelt å droppe klimamålet for 2030.

Det sier Jonas Gahr Støre også. En statsminister vil ikke seg selv og sitt parti så vondt at han begynner å snakke om at  det ikke er mulig å nå et mål som ligger ni år fram i tid. Den tid, den sorg.

For noen uker siden sa lederen for Norsk Industri, Stein Lier- Hansen, til VG at klimamålet for 2030 er «fullstendig urealistisk». Han tror vi må regne med høye strømpriser lenge og at vind og sol ikke er i stand til å gi oss all den energien vi trenger.

Folk er i ferd med å sette seg på bakbeina for det meste som har med energi å gjøre. Det protesteres heftig mot høye strømpriser, at flere vassdrag skal bygges ut eller at det skal monteres flere vindmøller på land. Folk tar ikke inn over seg at det grønne skiftet forutsetter økt energiproduksjon.

Energikommisjonen regjeringen har nedsatt, vil definere behovet for kraft og peke på hvilke muligheter vi har.  Men spørsmålet er om politikerne vil makte å skjære igjennom og sørge for økt tilgang på energi.

Når Marit Arnstad vil skyve på klimamålet, er det fordi politikerne må vedta tiltak som får store konsekvenser for energisituasjonen framover. Det er først og fremst knyttet til elektrifisering av sokkelen med elektrisitet fra land. Det må skje om vi skal nå klimamålet.

I Hurdalsplattformen slås det fast at sokkelen skal elektrifiseres, men det står også at det første og fremst skal skje ved havvind. Derfor er ikke Sp med på at de bryter med Hurdalsplattformen. De er bare med på at det tar litt lenger tid enn til 2030 å få bygget ut den havvindkapasiteten som trengs.

Sp frykter at hvis vi bestemmer oss for å elektrifisere sokkelen med strøm fra land, vil vi ikke få den kraften vi trenger til grønn industri flere steder i landet. For eksempel vil gasskraftverket på Melkøya krever nesten like mye energi som hele Finnmark forbruker i dag.

 Om vi ikke når målet for kutt i utslipp innenfor egne grenser innen 2030, må vi legge en pen bunke milliarder på bordet til klimatiltak i andre land og legge dette inn i vårt eget klimaregnskap.

Industrien på Vestlandet har meldt om et kraftbehov som neppe kan dekkes dersom strøm skal føres fra land til oljeinstallasjonene i Nordsjøen.

Men miljø- og klimaminister Esben Barth Eide vil ikke være med på at elektrifisering av sokkelen og tilgang på energi til industrien må settes opp mot hverandre.

Det ligger muligheter i modernisering av dagens vannkraftanlegg, en beskjeden utbygging av noen flere vassdrag,  vindmølleparker i områder som i liten grad skader naturen, solcelleanlegg både her og der, havvind og energieffektivisering.

Problemet er at politikeren er kommet lenger med planer om å elektrifisere sokkelen enn økt energiutbygging. Det er derfor Arnstad trykker på bremsen for elektrifisering av sokkelen.

Selv om regjeringen gir full gass for utbygging av havvind, vil det gå noen år ut på 30-tallet før sokkelen blir elektrifisert med vind. Det vil være pinlig for Norge om vi må melde at vi trenger noen år til for å nå målet. Men det er til å leve med. 2030 er ikke et hellig tall.

Vi kan minne om at å elektrifisere sokkelen er et klimatiltak som i global målestokk gir liten effekt. Det betyr at mer av gassen kan selges framfor å brennes i tilknytning til produksjonene. Dette tiltaket tar seg først og fremst og fremst pent ut i det norske klimaregnskapet.

Vi som har tjent oss søkkrike på olje og gass, plikter å nå klimamålet. Om vi ikke når målet for kutt i utslipp innenfor egne grenser innen 2030, må vi legge en pen bunke milliarder på bordet til klimatiltak i andre land og legge dette inn i vårt eget klimaregnskap.

Det er grunn til pessimisme knyttet til om det verdenssamfunnet når klimamålet. FNs rapport som kom i februar, er dyster lesning. Tiltakene som settes i gang verden over er for beskjedne.

Krigen i Ukraina vil sannsynligvis gjøre det vanskeligere å nå klimamålene fordi landene i Europa måtte bruke milliarder på hjelp til flyktningene fra Ukraina, forsvarsbudsjettene skal økes og koronapandemien er et pengesluk som fortsatt merkes. Med økende priser på mat, energi og diverse råvarer, blir det færre milliarder som kan investeres i nødvendige klimatiltak- dessverre.