Solide fallskjermer til politikere

«Har lenge visst at de slutter - krever likevel fallskjerm», er hovedoppslaget i Finansavisen i dag.

Det handler om 35 politikere som slutter på Stortinget i disse dager. De har søkt om tre måneders etterlønn. «Se hele listen», heter det.

Det er ganske riktig. 35 politikere har søkt om tre måneder etterlønn, eller «fratredelsesytelse», som det heter på Stortingsspråket. Tre måneder etterlønn utgjør omtrent 220.000 kroner.

Reglene er slik at om politikerne får andre inntekter i perioden, vil fratredelsesytelsen bli tilsvarende redusert.

Finansavisen kaller det «avskjedsgave», og det pekes på at politikerne kan motta denne «avskjedsgaven» uten krav til aktiv jobbsøking.

Finansavisen har kokt sammen en sak på et ikke-problem.

Der det er mulig, bør reglene for politikere være som for folk flest. Oppsigelsestiden ifølge Arbeidsmiljøloven er 3 måneder. Finansavisen kan umulig mene at denne tiden skal telle fra den dagen en gir beskjed til valgkomiteene om at en ikke ønsker å bli nominert for en ny periode.

Mediene holder politikere i ørene i slike saker. Det er ganske virkningsfullt. Vi får leve ved at mediene noen ganger, slik som Finansavisen i dag, lager et problem av noe som er i skjønneste orden.

Det er heller ingen som har tatt til orde for at Stortinget skal opprette et «mini-NAV» som passer på at politikere på vei ut skal være aktive jobbsøkere.

Vi er ikke tjent med en utvikling der politikere på vei ut kunngjør kanskje et år før tiden at de har skaffet seg ny jobb. Det kan skape habilitetsproblemer. 

Vi er tjent med at de som er valgt til Stortinget konsentrer seg om dette vervet så lenge de innehar det og at de ikke involverer seg i en rekke søkeprosesser.

Trond Giske, Kristian Tonning Riise, Liv Signe Navarsete og Marianne Marthinsen er blant de som har søkt om lønn i tre måneder.    

Tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande har visst i 18 måneder at siste dag på jobben er 12. oktober, men hun har ikke ny jobb å gå til, skriver avisen.

Grande kan imidlertid fortelle at hun før sommeren satt fart i jobbsøkerprosessen med å ta kontakt med en hodejeger.

Det er fornuftig framgangsmåte. Det kan fort ta et år å skaffe seg en jobb som passer i forhold til egen erfaring, kompetanse og motivasjon. En toppolitiker trenger ikke ta det første og beste som dukker opp. Slik er det heller ikke for andre arbeidssøkere.

Reglene om tre måneders fratredelsesytelse er presise og greie. Det er ingen grunn til å gjøre endringer her. Politikere skal som andre ha en viss jobbtrygghet.

Det er mulig for politikere å få forlenget perioden de får lønn fra Stortinget. Da skal det skje en vurdering av den enkeltes grunner for det.

Hvis vi sammenlikner politikerne på Stortinget med ledere, er det gode grunner for at de kan få etterlønn et helt år før de eventuelt må stille seg i køen hos Nav for å få trygd på lik linje med andre.

Noen politikere bor på steder i landet der det er få ledige stillinger som tilsvarer politikerens erfaring og kompetanse.

Andre kan ha vært borte fra yrket sitt i mange år og kan ikke gå tilbake uten omfattende oppdatering.

Etterlønn utover tre måneder, bør ikke være en rettighet, men det bør være en normal ordning som en kan søke.

Vi trenger ikke et omfattende regelverk for når politikere kan få lønn ut over tre måneder. Dette bør presidentskapet avgjøre ut fra skjønn.

Skjønn baserer seg på tillit. Selv om det i år er dokumentert at flere politikere har utnyttet regelverket til egen tvilsom fordel, må vi ikke kaste alle tillit over bord slik at vi kun står igjen med regler og nitidig kontroll.

Mediene holder politikere i ørene i slike saker. Det er ganske virkningsfullt. Vi får leve med at mediene noen ganger, slik som Finansavisen i dag, lager et problem av noe som er i skjønneste orden.